Trump bøyer seg for press ved å forsinke sin tilbaketrekking fra Syria; en storm brygger i Levanten

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Som svar på det innenrikspolitiske presset, sa Trump seg enig i å forlenge tidsfristen for tilbaketrekking av tusenvis av amerikanske tropper fra den nordøstlige syriske provinsen al-Hasaka, utover de første 30 dagene som ble annonsert, til april i år. Journalistiske krigshissere og tenketank-hauker har raljert med Trump med utrolige argumenter for å opprettholde tilstedeværelsen av amerikanske styrker i Syria. Angrepene på Trump er hovedsakelig rettferdiggjort med påskuddet om å beskytte de amerikanske allierte, kurderne, fra mulig utryddelse av tyrkerne. Andre analytikere tør å gjenta det absurde amerikanske mantra om at “IS har mellom 20.000 og 30.000 opprørere i Syria og Irak” for å rettferdiggjøre kontinuerlig okkupasjon av det nordøstlige Syria. Som om disse argumentene ikke var nok, hevder man også at Trumps handling ville innebære å levere nordlige Syria til iranske og russiske interesser, eller at han ville bidra til å styrke “Iran-Bagdad og Damaskus-Beirut aksen”. Trump er fortsatt fast bestemt på å trekke seg ut, til tross for at hans allierte Israel, Frankrike og Storbritannia ber ham om å bli lenger i Levanten.

Ingen forsinkelse vil forandre skjebnen til al-Hasaka-provinsen eller utviklingen av disse hendelsene: 2019 vil markere retur av nordøstprovinsen til syrisk regjeringskontroll; Tyrkia velger sin leir; og araberne – redd for å bli like foreldreløse som kurderne – er overveldende pro-Assad og opptrer som om de ikke hadde hatt krig i sitt land siden 2011.

Når det gjelder kurderne i Al-Hasaka, basert i den nordøstlige delen av den syriske provinsen, har de tilbudt seg som menneskelige skjold for Trumps styrker siden de betraktet seg som amerikanske allierte. I dag, etter Trumps beslutning om å trekke seg fra okkupasjonen, har de kommet til en klar anerkjennelse: USA kan man ikke stole på som alliert. Faktisk har ikke president Donald Trump konsultert sine europeiske allierte og absolutt ikke med YPG / SDF-kurderne i Syria før han besluttet å trekke tilbake sine styrker. YPG, en gren av PKK i Syria, forstår at den kontinuerlige tilstedeværelsen av de amerikanske styrkene som okkupasjonstropper også innebærer en forpliktelse til å gjenoppbygge de ødelagte byene og infrastrukturen til kurderne. Trump er ikke villig til å gjennomføre denne rekonstruksjonen og unnlater å samle nok økonomisk hjelp til dette formålet fra de arabiske oljerike landene som har forstått at krigen i Syria er over.

Det er således klart at dagens amerikanske myndigheter ikke er villige til å investere i al-Hasaka-provinsen, og heller ikke de arabiske allierte som ikke ser noe poeng med å fortsette sin til støtte til “regimeendring” i Syria. Araberne er idag opptatt med å gjenåpne sine ambassader i Damaskus i et forsøk på å reparere forholdet de ødela iløpet av sju års krig. Sudan, Emiratene og Bahrain har alle gjenopptatt offisielle forbindelser med den syriske regjeringen, og snart vil Kuwait gjøre det samme. Andre land ventes å følge etter. Saudi-Arabia er ikke imot ideen. Faktisk er Sudan, Bahrain og Emiratene veldig nært allierte med Saudi-Arabia, og ville aldri tilnærmet seg president Bashar al-Assad uten Riyadhs samtykke.

Saudi-Arabia har sendt mange positive signaler til Damaskus: åpningen av den syriske-jordanske grenseovergangen ved Naseeb var ikke uten deres velsignelse, og Saudi-Arabia er ventet å spille en positiv rolle i det kommende møtet i den arabiske liga den 24 februar i Kairo. Saudi-Arabia har aldri kuttet kontakt med Syria siden kong Salman tok makten: i 2015, gjennom et russisk initiativ møtte kronprins Mohammad Bin Salman den syriske presidentens sikkerhetsutsending General Ali Mamlouk på Riyadh flyplass for å forklare at han arvet den Assadfiendtlige politikken fra den tidligere saudiske herskeren, og at han ønsker å se litt avstand mellom Iran og Levanten. Mamlouk har opprettholdt direkte forbindelser med brigadier Khaled Bin Ali Bin Abdallah al-Hneydan, den saudiske etterretningsjefen. Han forklarte at Syria er trofast mot sine venner, iranerne, og ikke er villige til å begrense sitt forhold til Teheran, selv om Syria ikke ønsker å bli fremmedgjort fra andre arabiske land. Mamlouks nylige besøk til Egypt utgjorde en melding fra Assad til den arabiske liga: “Syria trakk seg ikke fra fra Den arabiske liga, men det var araberne som fjernet seg fra Syria i 2012. De som presset Damaskus ut kan bringe oss tilbake.”

Damaskus befinner seg i en sterkere posisjon i 2019 enn i de siste syv krigsårene. Tyrkia er ikke villige til å stå imot Assad, men stoler på Iran og Russland for å etablere et proxyforhold med Damaskus. President Erdogan trenger Russland og Iran som strategiske kommersielle allierte. Han vet at USA ikke er en pålitelig partner siden de har væpnet tyrkiske fiender, den kurdiske YPG / PKK i Syria, til tennene, på påskud av å bekjempe IS. Han er også klar over at Assad kunne støtte angrep ved den tyrkiske grensen fra kurdere og arabiske stammer hvis Tyrkia ikke innretter seg i et partnerskap med Russland, Iran og Syria. Tyrkia ville lide hvis Syria skulle stå opp sammen med UAE og Saudi mot tyrkiske interesser. De amerikanske gulf-allierte, spesielt Emiratene, skjuler ikke sitt fiendskap mot Ankara. Emiratenes utenriksminister Anwar Gargash sier at landet hans vil reetablere et vennlig forhold til Syria og har som uttalt mål å “stå imot de iranske og tyrkiske fronter i regionen [i Midtøsten]”.

Dette tvinger Erdogan til å definere en vennligere strategi mot Syria – uten at han nødvendigvis står imot USA siden han ikke planlegger å gå ut av NATO i nær fremtid – ved å opprettholde et harmonisk forhold med sine partnere i Levanten, Russland og Iran. Dette er de beste kanalene for Tyrkia til å koordinere tilstedeværelsen av sine styrker og allierte militser i Syria, og for å unngå konfrontasjon med de syriske regjeringsstyrkene. Dette var hensikten med det russisk-tyrkiske møtet i Moskva i slutten av desember 2018, hvor Erdogan ble enig om å avstå fra å erstatte amerikanske styrker i Manbij, slik at USA kan trekke seg først for at den syriske hæren kan flytte inn og senere avvæpne YPG / PKK med tiden. Videre ønsker ikke Erdogan å se at Assad blir med i den framvoksende arabiske fronten mot Tyrkia. På samme måte synes de arabiske landene som plutselig viser omsorg og hengivenhet for Assad, å ønske å holde sine muligheter åpne ved å bringe Damaskus nærmere i tilfelle en ny Trump U-sving mot dem, da han allerede har vendt seg bort fra PKK-kurderne i Syria.

Men Tyrkia har fortsatt et annet problem å fordøye: Idlib og jihadistene. I landlige Aleppo og Idlib har jihadistene fra HTS (eks-Al-Nusra) besluttet å utslette de pro-tyrkiske styrkene til Nureddine Zengi og har klart å ta kontroll over alle frontavsnittene mot den syriske hæren. Disse jihadistene, støttet av turkmenske/sentralasiatiske militser, har aldri respektert våpenhvilen som ble etablert i Astana av Tyrkia, Russland og Iran. Deres kontinuerlige brudd har utløst mange harde russiske responser. Hvis de bestemmer seg for å angripe den syriske hærens forsvarslinje i store antall, vil våpenhvilen ikke lenger være gyldig. Syria må kjempe tilbake, med støtte fra sine allierte og Russland. Tidspunktet – hvis dette skjer før USAs tilbaketrekking – vil være vanskelig.

Uansett situasjonen på Idlib-fronten er regjeringen i Damaskus fast bestemt på å gjenvinne territoriet under jihadistisk kontroll når anledningen byr seg.

Men disse er ikke de eneste jihadistene igjen i Syria: IS okkuperer fortsatt fem til seks landsbyer langs elven Eufrat der amerikanske styrker har gitt dem relativ fred i mange måneder. Disse landsbyene er den eneste fysiske geografien som fortsatt er under IS-kontroll i Syria og Irak, men Pentagon sier at det er 20.000 til 30.000 IS-krigere i de to landene. Syrisk etterretning estimerer antall IS-krigere i Eufrat-landsbyene til  mindre enn 1500. I Irak er det fortsatt sovende IS-celler, men med mindre Pentagon har detaljer om hver enkelt sovende celle, er det umulig å telle antall IS-supportere i de forskjellige irakiske byene. Anti-terrorstyrkene i Irak og Hashd al-Shaabi har etablert stram kontroll over alle provinser og har infiltrert mange IS-celler, og eliminerer dem på en regelmessig måte. Irakiske sikkerhetsstyrker anslår antall IS-krigere til mellom 1500 og 2000 i hele Irak. Antall bilbomber og “spektakulære angrep” har vært ubetydelige i Mesopotamia de siste månedene. Det er ingen tvil om at IS kan angripe isolerte mål eller myke mål i fjerntliggende landsbyer eller reise om natten i små grupper for å demonstrere tilstedeværelse. Men det er heller ingen tvil om at den “islamske staten” har blitt kastet for godt på historiens skraphaug. De urimelig høye Pentagon-estimatene kan kun tolkes som en del av et forsøk på å rettferdiggjøre en ubestemt amerikansk tilstedeværelse i Syria og Irak.

Uansett om Trump bestemmer seg for å forsinke eller fremskynde sin tilbaketrekning, har den kurdiske YPG / PKK valgt sin leir sammen med Damaskus. Jo tidligere amerikanske tropper trekker ut det bedre hvis de ønsker å unngå en hevngjerrig reaksjon fra de som tilbød seg som menneskelige skjold i mange år og mistet tusenvis av menn og kvinner for sin drøm om Rojava. Uansett hvor lenge USA holder fast i sin fiendtlighet mot den syriske regjeringen, er araberne klare til å investere i gjenoppbyggingen av Levanten, for å sone for sin synd for å finansiere krigen i årevis, og få den prestisjetunge syriske staten tilbake til sin fold .

Ingen er mer interessert enn den syriske hæren i å beseire IS og sørge for at det ikke gjenoppstår en “islamsk stat”. For å oppnå dette skal Assad eliminere al-Qaida og alle jihadister i Syria: Tyrkia vil også gjerne løfte denne byrden fra sine skuldre, og Russland og Iran anser utryddelsen av Takfiris i Levanten som avgjørende for deres nasjonale sikkerhet.

Tyrkia vil ta ytterligere positive skritt mot Assad, som i dag har en mer prestisjefylt posisjon enn noen gang siden 2011. Faktisk vender Levanten tilbake til Midt-Østen og verdens oppmerksomhet i sterkere posisjon enn i 2011. Syria har avanserte presisjonsraketter som kan treffe enhver bygning i Israel. Assad har også et luftforsvarssystem han aldri ville ha drømt om før 2011 takket være Israels kontinuerlige brudd på syrisk luftrom og motviljen de har vist mot russisk myndighet. Hizbollah har konstruert baser for sine lang- og mellomdistanse presisjonsmissiler i fjellene og har skapt et bånd med Syria som det aldri kunne ha etablert om ikke for krigen. Iran har etablert et strategisk brorskap med Syria takket være sin rolle i å beseire regimeendringsplanen. NATOs støtte til veksten av IS har skapt et bånd mellom Syria og Irak som ingen muslimsk eller Baathist-politiker (begge landene var i sin tid styrt av Baath-partier) noensinne har opprettet: Irak har en “carte blanche” for å bombe IS-lokasjoner i Syria uten samtykke fra den  syriske ledelsen og irakiske tropper kan gå inn i Syria når som helst hvis de ser det som hensiktsmessig for å bekjempe IS. Motstandsaksen mot Israel har aldri vært sterkere enn den er i dag. Det er resultatet av krigen som ble påført Syria mellom 2011-18.

This article is translated for free to many languages by volunteers so readers can enjoy the content. It shall not be masked by Paywall. I’d like to thank my followers and readers for the confidence and the support. If you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small, will help ensure its continuity. Thank you.