Israel har blitt svekket av krigen mot Syria: Bare 5% av Irans og Hizbollahs våpenlagre har blitt ødelagt i Syria

Beirut (Libanon) Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Etterretningskilder uttalte at “Israel vil at Syria skal tilbake til tiden før 2011 da landets ledere var mindre mektige og erfarne enn de er i dag etter sju års krigføring, med leveranser av russisk avansert utstyr hovedsakelig for luftforsvar, forsyninger og produksjon av sofistikerte iranske raketter i Syria og den formative tilstedeværelsen av rådgivere fra Iran og Hizbollah”. 

Kildene avslører at “israelske tjenestemenn fortalte sine amerikanske kolleger at det ville være uhensiktsmessig å trekke tilbake styrkene fra nordøst i Syria, og la Iran og deres allierte bli igjen. Tilbaketrekningen – som virker som en delvis tilbaketrekning av amerikanske styrker, bør gjennomføres, om ikke før, i hvert fall samtidig med at alle utenlandske styrker som opererer på syrisk jord, avvikles for å skape en maktbalanse på bakken. Det er også viktig å fastslå at president Bashar al-Assad må avstå fra å bruke sine mellomdistanse-raketter mot Israel når som helst i fremtiden som en del av en amerikansk tilbaketrekking fra Syria-avtalen. Israel hevdet at USA overgir Syria til Russland og “Motstandsaksen” uten noen innrømmelser i retur “, ifølge kilden.

De amerikanske myndighetene virker ikke å være villige til å imøtekomme Israels overdrevne bekymringer. Amerikanske embetsmenn som besøkte Tel Aviv fortalte lokale tjenestemenn at “den israelske hæren har nok militærmakt til å forsvare seg, og at Israel siden 1974 ikke lenger har vært på defensiven i regionen. Tvert imot har Israel vært på offensiven, og tatt mange initiativ til å angripe mål i Syria i løpet av de sju årene med krig. ” Ifølge vestlige tjenestemenn fortalte USA Israel at tusenvis av amerikanske styrker er utplassert i landet, rundt Middelhavet og i ulike militære baser i Midtøsten. Disse kan gripe inn for Israel i tide når det er hensiktsmessig. Derfor skal Israel slutte å skrike om unødvendig hjelp, når det er dem som påfører skade mot sine motstandere “.

Israel har gjentatte ganger bombet mål i Syria som tilhører den syriske hæren og “motstandsaksen”. Landet presset de røde linjene enda lenger da de bombet iranske tjenestemenn ved T4-flybasen i 2018 og drepte flere iranske offiserer. I 2019 har Israel allerede bombet et varehus på flyplassen i Damaskus, få timer etter en last fra Iran var blitt losset. Selv om de fleste av de israelske missilene ble skutt ned, klarte noen få å nå sine mål. Ikke desto mindre har disse bombeangrepene liten betydning på strategisk nivå fordi, selv om Israel har demonstrert sine raketters lange rekkevidde, har det dramatisk sviktet i målet om å redusere den syriske rakettkapasiteten, samt Hizbollahs kapasitet både i Syria og Libanon. Under hans nylige besøk i Kairo sa den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo at Hizbollah i dag har “over 130.000 raketter”.

Hvis, som den israelske stabssjefen general Gadi Eisenkot sier, at Israel har fullstendig overlegenhet etterretningsmessig i Libanon og Syria, hvordan kan han forklare ankomsten av og distribusjonen av hundre og tretti tusen raketter – ifølge Pompeo – til Hizbollahs hender ? Eisenkot villedet israelerne da han sa: “Hizbollah har ingen nøyaktig rakettkapasitet, kun små og ubetydelige raketter”. Faktisk, da lederen av Hizbollah, Sayyed Hasan Nasrallah, advarte Israel om at han ville “reagere mot et israelsk angrep mot Libanon”, fulgte Israel hans advarsel og avstod fra å angripe ethvert mål i Libanon. Iløpet av krigen i Syria brøt israelske jagerfly inn i det libanesiske luftrommet for å bombe Syria, men våget ikke å angripe et eneste Hizbollah-mål i Libanon, men begrenset seg til å angripe Hizbollahs lastebiler med militært utstyr, samt syriske og iranske mål i Levanten.

Ifølge godt plasserte kilder avfyrte israelske jagerfly advarsels-raketter foran lastebiler som var utpekt som mål, før ødeleggelsen av målet senere – for å unngå menneskelige tap, av frykt for senere Hizbollah-gjengjeldelse. Hvis israelsk etterretning vedrørende Hizbollahs påståtte begrensede militære kraft stemmer, er det ikke fornuftig for Eisenkot å prale om sin påståtte allmektige militære makt mot en “ubetydelig fiende”, som han beskriver den militære slagkraften til det libanesiske “Guds parti”.

Kilder som opererer i Syria og Libanon er enige med de israelske uttalelsene om at Israel har bombet ulike mål i Syria med tusenvis av bomber, som kunngjort av statsminister Netanyahu. Likevel hevder de at bare 5% av de totale våpenforsyningene ble oppdaget og ødelagt.

“Israels bombing av syriske mål har ikke vært strategisk eller taktisk begrunnet. De var politiske angrep utført for å styrke Netanyahus image. Disse angrepene svekket ikke den iranske revolusjonsgarden (IRGC) eller Hizbollah. Israel motsier seg selv hele tiden. For eksempel sier israelerne: Hizbollah er den femte kraftigste militære kraft i verden, men er veldig svak og har begrenset makt…Hizbollah holder på å grave fire tunneler under grensen, noe som representerer en alvorlig trussel mot Israels nasjonale sikkerhet osv. “, sa kilden.

Faktisk har Israel ikke provosert eller angrepet Hizbollah siden 2006-krigen. Det eneste alvorlige angrepet ble registrert i 2015 av en drone i Quneitra som drepte Jihad Mughnnieh og den iranske generalen Mohammad Ali AllahDade. Angrepet var ikke planlagt, men heller et opportunistisk angrep på en iransk-Hizbollah-konvoi med tre firehjulstrekkere som tilbrakte flere timer med å ‘leke’ i snøen i et område som ble observert fra et israelsk observasjonspunkt. Israel visste ikke hvem som var målet og var absolutt uvitende om tilstedeværelsen av IRGC-generalen. Som gjengjeldelse angrep Hizbollah en israelsk patrulje i Shebaa gårdene hvor flere soldater ble drept samt en offiser. Israel vendte ett blindt øye til, og episoden mellom de to partene ble avsluttet.

President Assad og hans allierte mener at Israel forsøker å provosere Syria til å reagere på deres brudd på syrisk suverenitet for dermed å utsette eller unngå den amerikanske tilbaketrekkingen fra Syria. Av denne grunn foretrekker de å ikke reagere direkte på de israelske provokasjonene, i forventning om at USAs styrker trekkes tilbake. Likevel er president Trumps nylige kommentarer om “en 20 mils buffersone” på grensen en indikasjon på at han nå har til hensikt å beholde noen styrker i Syria og bare utføre en delvis, snarere enn en fullstendig tilbaketrekking av amerikanske tropper.

Syria og landets allierte må revurdere sin strategi som svar på israelsk aggresjon og USAs okkupasjonsstyrker når støvet legger seg i nordøst-Syria. Så langt er det umulig å fastslå hva Trump vil bestemme seg for i lys av hans pågående motstridende uttalelser om den amerikanske okkupasjonen av Syria.

Til tross for Trumps intensjoner overfor Syria og hans svikefulle tilbaketrekningsplaner, har Israel mislyktes i alle sine mål i Syria: den syriske regjeringen er fortsatt på plass, hæren er gjenoppbygget, og Hizbollah og Iran har trent opp lokale soldater som er fast bestemt på å stå imot Israel med tiden. I dag, i 2019, har Hizbollah mottatt alle de raketter og forskjellige våpen som trengs – som Pompeo har innrømmet – og Iran er en kilde til stor bekymring for Israel og USA, som er tilstede på Syria-fronten, der de før bare var tilstede på grensen til Libanon. Derfor føler Israel, til tross for sine opphetede medieerklæringer og de tusenvis av målene de har rammet i Syria de siste årene, seg mye mer sårbare i dag enn i 2011.

Den irakiske fronten bør heller ikke undervurderes: al-hashd al-Shaabi, (den irakiske populære mobiliseringsstyrken) ble opprettet i 2014 for å stå imot IS. I dag består den av titusener av menn som er topptrente og utstyrte med en sterk ideologi som er sammenlignbar med Hizbollahs og Irans. Iransk innflytelse har utvidet seg fra Libanon til Syria og Irak. Israel har grunn til bekymring.

Men det er ikke alt: Iran er også til stede i Jemen, hvor Saudi-Arabias destruktive krig mot Houthiene har gitt Iran en unik mulighet til å støtte de undertrykte mot undertrykkeren. Iran har også klart å skape et fotfeste i Afghanistan: Taliban-lederen Mullah Akhtar Mansour ble nylig invitert til Teheran sammen med en høytstående Taliban-delegasjon. Iran slikket sine sår da Taliban drepte ti iranske diplomater i Mazar i-Sharif i 1998, og til slutt klarte de å overvinne sine uenigheter med Taliban for den større felles saken: å stå opp mot det amerikansk hegemoniet i Afghanistan.

Iran og Syria har vist tålmodighet ved å vente og sakte men sikkert bygge opp sin styrke. Etter 1979-revolusjonen hadde den iranske regjeringen liten internasjonal erfaring. Den begynte å støtte Hizbollah i 1982. Trettifem år senere, har Hizbollah blitt en organisert irregulær hær som har vært til stede på mange av Midtøstens fronter. Mens Israel kan nyte å provosere Syria med taktiske angrep og tusenvis av bombardement mot ulike mål, er den nye strategiske virkeligheten uunngåelig. Både Iran og Syria har erfart kontinuerlige trusler og kriger, men har klart å overleve og styrke seg. Samtidig har Israel, en atomkraft med det mektigste flyvåpenet i Midtøsten, hittil avstått fra å angripe Libanon, et lite land som ikke engang er synlig på verdenskartet. Israel er avskrekket av tre ord fra Sayyed Nasrallah til de mektige lederne i Tel Aviv, som nyter den ubegrensede støtten til en supermakt (USA): “prøv dere ikke på oss.”

This article is translated for free to many languages by volunteers so readers can enjoy the content. It shall not be masked by Paywall. I’d like to thank my followers and readers for the confidence and the support. If you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small, will help ensure its continuity. Thank you.