Russisk-kurdiske forhandlinger i Moskva: Tyrkia har definert sine alternativer, og Washington prøver å kjøpe seg tid

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Hemmelige forhandlinger pågår i Moskva og Damaskus mellom representanter for det syriske kurdiske arbeiderpartiet (PKK) og russiske embetsmenn om skjebnen til kurdiske militser i Syria. Den kurdiske delegasjonen håper at Russland – og ikke USA – vil overta rollen som garantist for deres sikkerhet og forsøker å få noen flere innrømmelser for å redusere sine tap når de syriske regjeringsstyrene gjenvinner full kontroll over al-Hasaka-provinsen i nordøst Syria.

Dette vil bare skje når amerikanerne endelig bestemmer seg for å trekke ut sin siste soldat og avslutter sin okkupasjon av al-Hasaka. PKK-representanter har tilbudt et “veikart” ment å inneholde løfter om beskyttelse, deling av rikdom og sikre grenser overfor Tyrkia. USA forsøker å overføre ansvaret for kurdernes sikkerhet til Tyrkia, men den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan har avvist de amerikanske forespørslene om å tilby denne typen beskyttelse til sine PKK-fiender i Syria. Erdogan er åpenbart rede til å sette sin strategisk-kommersielle allianse med Russland foran sin turbulente NATO-allianse med USA.

Den kurdiske militante gruppen, kjent som YPG , People’s Protection Units, og PKK (syrisk gren) er overbevist om at tiden er kommet for å klatre ned fra de amerikanske skuldrene og ned på de russiske, fordi Washington har bestemt seg for å slippe dem utfor den tyrkiske klippen. Likevel er syriske tjenestemenn også fast bestemt på å ikke gi noen innrømmelser til kurderne, uansett utfall av den russiske meklingen med Damaskus.

De militante kurderne i Syria har bare nylig begynt å innse hvor sårbar deres stilling er: De er svakere enn noen gang på grunn av den amerikanske beslutningen om å trekke seg tilbake og de naive forespørslene – formulert av både USAs utenriksminister Mike Pompeo og nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton – om at  Ankara skal tilby beskyttelse mot sine verste fiender. Det ser ut til at tjenestemenn i Washington ikke har noen planer for kurderne. Faktisk, mens USA uttrykker bekymring for kurderne, vil den tenkte løsningen faktisk være at noen andre ser etter dem. USA viser liten takknemlighet for ofrene fra YPG-styrkene – som har handlet som menneskelige skjold for de amerikanske styrkene i sin tid i al-Hasaka-provinsen i nordøst-Syria – og de tusenvis av dødsfallene de har lidd. Enda verre, Trump latterliggjorde om kampferdighetene deres ved sarkastisk å si at kurderne “kjemper bedre når vi kjemper med dem og når vi sender 30 F-18 foran dem”.

Så kurderne har endelig lært sin lekse og ønsker igjen å være en del av den syriske staten. De har sett verden se på – impotente, uvillige til å gripe inn når Tyrkia invaderte Afrika og skapte hundretusener hovedsaklig kurdiske flyktninger.. De har hørt Trumps beslutning om å forlate dem. Med sin uttrekning fordømmer han drømmen om Rojava, den etterlengtede kurdiske staten.

For Damaskus, dersom Tyrkia okkuperte nordlige Syria, ville det vært mulig å utøve diplomatisk og internasjonalt press overfor Ankara for å påtvinge deres avreise fra syrisk territorium. Samtidig ville det vært nesten umulig for den syriske regjeringen å tvinge en tidlig uttrekning av de amerikanske styrkene dersom disse etablerte seg i Afrin eller al-Hasaka, og slik gi en plattform for Israel til å bruke Levanten ved å dra nytte av amerikansk infrastruktur i området.

President Bashar al-Assad har sagt til de russiske forhandlerne at “Syria tilhører alle syrere og kurderne er en del av Syria. Derfor bør de ikke nyte flere eller færre rettigheter enn noen andre borgere. De vil bli anerkjent, men har ikke rett til noen spesielle innrømmelser “. Videre har Assad bestemt at kurderne ikke skal vurderes som forrædere til tross for deres beskyttelse av de amerikanske okkupasjonskreftene. Han har insistert på at den eneste styrken som opererer på det nasjonale territoriet, skal være den som tilhører den syriske hæren under statlig kontroll.

Kurderne ønsket den syriske hæren velkommen i området som fortsatt er under deres kontroll. Tyrkia har akseptert å holde sine styrker og opprørermilitsene unna Manbij så lenge de kurdiske gruppene holder på å bli avvæpnet. Russland foreslo og oppnådde tilbaketrekning av de kurdiske styrkene, gjenopprettelse av observasjonsposter, patruljering vest for Manbij. Erdogan håper fortsatt å få en avtale over Nord-Syria under sitt kommende møte med president Putin, forventet en gang i januar. Tilstedeværelsen av tusenvis av syriske jihadister og væpnede tyrkiskstyrte militsgrupper ved portene til Manbij forverrer ytterligere den kurdiske forhandlingsposisjonen. De har ikke noe annet sted å søke tilflukt enn hos Damaskus.

President Erdogan har klart å holde balanse mellom sitt forhold til Moskva og Washington, selv om hans ståsted i Syria allerede virker avgjort. Russland tilbyr et stabilt, holdbart og balansert økonomisk og strategisk partnerskap med Tyrkia, mens USA ikke har noen konsekvente venner, bare felles interesser. Videre har de amerikanske styrkene bevæpnet kurdiske militsgrupper, som er fiender av Tyrkia, mens Russland vil bli enige om å avvæpne dem og sette en stopper for deres militære makt. Trumps vilje til å tilbakekalle enhver avtale (den iranske atomavtalen) eller gi opp allierte (kurderne) bidrar til å presse Tyrkia inn i Russlands armer.

Hvis USA tillater at materiellet og våpnene de har utstyrt kurderne med blir igjen i Syria, vil dette arsenalet lykkelig ende opp i den syriske hærens arsenal. Hvis ikke, vil kurderne være sårbare for de 1500 resterende ISIS-krigerne ved Eufrat, spesielt hvis USA avvæpner kurderne og trekker seg ut før den syriske hæren ankommer. Damaskus sine styrker og deres allierte har eliminert titusenvis av ISIS-militanter i forskjellige byer, landsbyer og i den syriske steppen, og dette uten 30 amerikanske F-18-er i front. Slutten på IS-kontrollen over det syriske territoriet vil være en gamechanger i Syria, selv om “gjør opprør og løp-strategien” ikke vil forsvinne så lett. Drømmen om å etablere en “islamsk stat” i Levanten og Mesopotamia er, som “Rojava”, et uoppnåelig og forlatt mål.

USA sier at de vil fortsette sin okkupasjon av al-Tanf-krysset mellom Irak og Syria. Etablissementets unnskyldning for denne tilstedeværelsen har vært å stoppe forbindelsen Teheran-Bagdad-Damaskus-Beirut. Iran har forsynt Syria med våpen i over syv år, og evnet å støtte en intensiv kontinuerlig krig på svært mange fronter. De har forsynt Hizbollah med våpen og penger fra 1982 til idag. Den amerikanske tilstedeværelsen kan forstyrre en mulig jernbane- eller landvei mellom Iran og Libanon, men kan ikke forstyrre den allerede etablerte forsyningen av våpen. Kostnaden for luft- eller sjøtransport er faktisk høyere, men det er også kostnadene ved en langvarig amerikansk tilstedeværelse i Al-Tanf, midt i den syriske-irakiske ørkenen. USA prøver å kjøpe seg tid Syria: i virkeligheten kaster de bort tid.

This article is translated for free to many languages by volunteers so readers can enjoy the content. It shall not be masked by Paywall. I’d like to thank my followers and readers for the confidence and the support. If you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small, will help ensure its continuity. Thank you.