Et nytt Midtøsten “Made in Iran” er i ferd med å bli født

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Det ville være upresist å si at USA vil forlate Midt-Østen. Imidlertid er det sikkert at attentatet mot en eneste mann – den iranske general Qassem Soleimani – reduserer USAs innflytelse betydelig. Dette kunne ikke ha skjedd uten direkte hjelp fra USAs president Donald Trump.

Trump gjør alt for å undergrave og forringe USAs hegemoni i verden. Han trenger ikke bistand til dette arbeidet, men hans rådgivere og kabinettmedlemmer deler «talentet» hans for å forvalte utenrikspolitikk og nasjonale sikkerhetssaker. Med dette dårlige støtteapparatet har USAs forhold rundt om i verden, og spesielt i Midt-Østen, blitt drevet som av en forretningsmann, som er vant til å forhandle og skremme med liten finesse og som helt mangler diplomatiske ferdigheter.

Hver gang Iran trenger hjelp, skynder president seg Trump hodestups for å styrke deres image i verden, særlig blant “motstandsaksen” og fremfor alt i forhold til Kina og Russland. Disse to landene vil nå bare styrke sitt forhold til Iran, landet som effektivt og offentlig har utfordret det sterkeste landet i verden.

Å angripe en base med tusenvis av offiserer og soldater fra hundrevis av kilometer unna og bevisst unngå menneskelige tap viser stor tillit til Irans egenproduserte raketter. Iran har vist styrke og stor teknisk evne til å bombe den mektigste amerikanske basen i Irak med presisjonsmissiler, og har nå ved to anledninger vist nåde ved ikke å drepe amerikanske tjenestemenn. Første gang var i juni 2019 da Iran avviste å skyte ned et amerikansk spionfly som hadde 38 offiserer ombord, og som hadde krenket iransk luftrom under “tankskipskrigen”. Andre gang var i går, da Iran bevisst valgte å ikke bombe menneskelige mål ved Ayn al-Assad-basen i Irak, hjem til tusenvis av amerikanske, britiske, kanadiske, norske og nederlandske offiserer. Iran brukte presisjonsraketter for å treffe spesifikke militære mål for å unngå menneskelige skader, i motsetning til Trumps beslutning om å myrde en irakisk militær leder (Abu Mahdi al-Muhandes) og en irakisk general og diplomat på et fredsoppdrag (Sardar Qassem Soleimani).

Det iranske angrepet på militærbasen Ayn al-Assad demonstrerte svakhetene til de mest sofistikerte radar- og avskjæringsrakettene i det amerikanske arsenalet. President Trump har lenge skrytt av disse systemene som de “beste i verden”. Men det amerikanske forsvarssystemet ved den irakisk-amerikanske basen i al-Anbar (vest for Irak) var ikke i stand til å avskjære en eneste av de 16 rakettene som ble skutt ut. Konsekvensene av denne enkelthandlingen er ødeleggende både for den amerikanske våpenindustrien og for USAs utenrikspolitikk i Midtøsten.

Dette anslaget har demonstrert overfor de amerikanske allierte i regionen at hundrevis av milliarder av dollar de har investert i amerikanske våpen er et utilstrekkelig forsvar mot Iran. Disse landene anerkjenner nå at de ikke har noen reell avskrekkingseffekt eller forsvar mot et iransk angrep. Denne erkjennelsen vil presse de tradisjonelle fiendene til Iran i Midt-Østen til å dempe uenighetene seg imellom og ta veien til Teheran for å gjenvinne gode relasjoner med den “islamske republikken”. Det skal ikke utelukkes at mange land vil bli fristet til å kjøpe iranske presisjonsraketter som må være mye billigere enn de dyre amerikanskproduserte.

President Trump sendte også et galt signal da han kunngjorde at “USA trenger ikke Midtøsten-olje”. Denne uttalelsen er blitt tatt av mange ledere i Midtøsten til å indikerere den amerikanske regjeringens manglende lyst til å forsvare deres interesser, siden mange av disse regimene baserer sitt årlige budsjett på oljeinntekter.

Dette bringer oss til et annet viktig punkt: Trumps trussel mot Irans atomvåpen-potensiale. Etter Ayn al-Assad-bombingen er det klart at USA ikke vil være involvert i bombing av Iran fremover. USA har destruktiv militær kraft, det samme har Iran. Lærdommen fra den iranske bombingen er at Iran er klar til å bombe og slå tilbake amerikanske mål med stor nøyaktighet. Derfor er bombing av Iran tatt av bordet som alternativ. Et Iran som utvikler sine kjernefysiske kapasiteter, er imidlertid på bordet. Tehran vil sannsynligvis kunngjøre ny utvikling på dette området når vi nærmer oss jubileet for USAs oppsigelse av atomavtalen.

Iran har ikke noe annet valg enn å trekke seg helt ut av Atomavtalen, på grunn av manglende evne og vilje blant de europeiske avtalepartene til å innfri sine forpliktelser, til å tilby Iran noe som helst alternativ og å manglende evne til å konfrontere Trump med hans ensidige oppsigelse av den amerikanske traktatplikten. En slik kunngjøring vil være den iranske “gaven” til Trump foran hans forestående valgkamp, ​​og gi politisk ammunisjon til Trumps politiske motstandere.

Trump har gjort alt som er i sin makt for å forene iranerne bak deres ledere ved å innføre sanksjoner mot det iranske folket og myrde generalen deres. Iran utspilte USAs sanksjoner på en dyktig måte da de angrep tankskip i Hormuzsundet og samlet offentlig støtte for sin egen regjering, og også fremmet nasjonalfølelsen.

USAs attentat mot Sardar Qassem Soleimani brakte millioner av iranere ut på gaten og forenet Iran under ett flagg: tilbakekomsten av iransk verdighet, makt og suverenitet. Bare Trump kunne ha oppnådd et så kritisk mål, og regenerert det iranske regimet så sterkt, med en så fantastisk god timing.

Trumps oppfordring til at NATO påtar seg sitt ansvar i Midtøsten har blitt tolket i regionen som indikasjon på en alvorlig svekkelse av USAs hegemoni. Den amerikanske presidenten viser sin manglende evne eller vilje til å håndtere Midtøsten-anliggender. Dette kan gjenspeile inkompetansen fra rådgiverne hans, eller en strategisk beslutning fra USA om å gi slipp på innflytelsen.

Iran viste sin styrke som en regional aktør som er i stand til å møte USA på sitt mest krevende. Det er liten tvil om at de 40 årene med USAs sanksjoner mot “Den islamske republikken” var en total fiasko selv med Trumps “maksimale press” av sanksjoner. Det ville være vanskelig å forestille seg resultatene hvis Iran ikke var under disse sanksjonene i alle disse årene.

USAs primærallierte i Midt-Østen, Israel, studerer hendelsene grundig. Irans trussel om å ramme USA eller Israel er reell i dag. Ikke bare det at Iran gjennom årene har levert disse presisjonsmissilene til sine partnere i Midt-Østen. Iran viste sin evne til det mest kompliserte og koordinerte angrepet noensinne, som bevist under ødeleggelsen av oljeanlegget i Saudi-Arabia. Droner og presisjonsraketter som ble skutt ut hundrevis av kilometer unna, traff sine mål samtidig. Dette spektakulære angrepet tok Jemen ansvar for, det fattigste landet i Midt-Østen som bare nylig har gjenopptatt våpenforsyninger og gjengjeldelser.

Hva med Hizbollah, den fullt utstyrte og veltrente, men irregulære, ikke-statlige aktøren med 38 års erfaring? Hizbollah har mottatt presisjonsraketter fra Iran og spredt disse langs den syrisk-libanesiske grensen i underjordiske siloer i fjellene. Iran-bombingen av USAs dominerende base i Irak markerer slutten på Israel-Hizbollah-krigen. Israel kan se hva Iran og dets allierte er i stand til. Landet burde kanskje begynne å tenke på en annen tilnærming til palestinerne.

Den amerikanske presidenten – som lovet å få slutt på de “endeløse krigene” – drepte den irakiske sjefen Abu Mahdi al-Muhandes og den iranske generalmajoren Qassem Soleimani og trodde han kunne vinne kontroll over Irak og oppnå regimeskifte i Iran. På randen av å utløse en større krig, har Trump spektakulært tapt Iran, og er i ferd med å miste Irak.

“Vakkert militært utstyr styrer ikke verden, folk styrer verden, og folket vil at USA skal ut av regionen”, sa Iraks utenriksminister Jawad Zarif. President Trump har ikke mange mennesker i Midt-Østen på sin side, ikke engang blant sine allierte, hvis ledere flere ganger er blitt fornærmet. Iran kunne ikke ha drømt om en bedre president til å fornye sin posisjon innenlands og regionalt. Alle Irans allierte er jublende og står bak den “islamske republikken” som oppfylte sitt løfte om å bombe USA. Et “nytt Midtøsten” er i ferd med å bli født; det vil ikke være “Made in USA”, men “Made in Iran”. Tiden er inne for å stole på intelligent diplomati i verdenspolitikken.

Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.

Copyright © https://ejmagnier.com  2020