Vil Amerika sette i gang en krig mot Irak?

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Den amerikanske administrasjonen ser på Irak som en arena for konfrontasjon med Iran, med sikte på å underkaste landet sitt hegemoni og dominans. USA innfører harde sanksjoner mot Iran og prøver å stenge det irakiske markedet for å forhindre at Teheran smugler oljen sin gjennom Mesopotamia, og hindrer salg av gass selv om det betyr å kutte strømforsyningen til Sør-Irak. Alle amerikanske midler er gyldige for at den nåværende administrasjonen skal kunne knuse Iran med økonomiske sanksjoner og stenge tilgangen til nabolandene. Det er også sagt at USA forbereder en militær kampanje mot Kataib Hezbollah i Irak, tilsynelatende overbevist om at denne gruppen er den irakiske grenen av Hezbollah Libanon. Selv om begge grupper har samme mål – å motsette seg USAs hegemoni – er de forskjellige i lederskap og i sin tilnærming og forhold til Iran. Det må imidlertid tas med i betraktning at COVID-19-epidemien har skapt en enestående økonomisk nedgang på amerikansk hjemmebane, og denne byrden faller også på den amerikanske hæren som er utplassert i utlandet. Historien viser også at USA ikke deltar i en krig hvis ikke seieren er garantert.

Det er mange grunner til at USA ikke engang er i nærheten av å starte en krig i Irak. Det er ingen tvil om at Amerika har militærmakten til å føre en krig landet ønsker mot et lite eller mellomstort land. Washington kan starte en krig etter forgodtbefinnende, men vil ikke kunne stoppe den så lett. USA har heller ingen anelse om skadene en krig mot Irak kan forårsake. Krigene i Afghanistan, Irak og Syria er det beste beviset, hvis vi ser på samtidshistorien, for USAs manglende evne til å bestemme når en krig skal stoppe! Å starte en krig mot Irak i 2020 ville derfor ikke være en slik plankekjøring som krigen i 2003. Til tross for okkupasjonen av Irak med titusenvis av menn, klarte ikke USA å underlegge seg Irak, hovedsakelig på grunn av fremveksten av et sunnimuslimsk opprør og sjia-motstand som drev Amerika ut av Irak i 2011.

Og da amerikanske styrker kom tilbake i 2014 – på anmodning fra den irakiske regjeringen – for å bidra til å bekjempe ISIS, ble den amerikanske tilstedeværelsen regulert og begrenset til å bekjempe Takfiri-organisasjonen og til å tilby militær trening, som de fikk betalt for. Det var avtalt at USA skulle avstå fra å drive militær aktivitet i landet uten tillatelse fra den irakiske statsministeren. USA har ikke bare brutt denne avtalen, men har angrepet den irakiske hæren, det føderale politiet og de populære mobiliseringsstyrkene (PMF) på grensen mellom Irak og Syria, og drept og såret 56 soldater og støtteapparat. Videre tillot amerikanerne Israel å angripe de irakiske sikkerhetsstyrkenes lagre og arsenal, dette i henhold til hva den amerikanske ambassadøren i Irak avslørte for statsministeren under et privat besøk på kontoret hans i Bagdad. USAs ulovlige innblanding i irakiske saker ble toppet med attentatet mot to ledere, den iranske generalmajoren Qassem Soleimani, som var på et offisielt oppdrag bestilt av den irakiske statsministeren, og Abu Mahdi Al-Muhandis, sjefen for PMF (Popular Mobilization Forces). Disse handlingene presset det irakiske parlamentet til formelt å be om USAs umiddelbare avreise fra Irak.

Iran var det første landet som reagerte på behovet for å forsvare Bagdad og Erbil da disse byene var under overhengende fare for å bli erobret av IS i 2014. Teheran fortsatte å forsyne irakerne med våpen etter anmodning fra Bagdad. En beslutningstaker i Irak sa at “en høytstående britisk diplomat fortalte en høyere irakisk funksjonær i Bagdad at USA mener at PMF har veldig nøyaktige iranske raketter som kan nå ethvert land i regionen, og det er det som bekymrer Amerika og landene i regionen.”

Etter parlamentets forespørsel og økningen av fiendtligheter mot USAs tilstedeværelse i Irak, der utenlandske tropper regnes som okkupasjonsstyrker, begynte USA med en omfordeling av styrkene sine. USA har trukket seg ut av 6 militærbaser, men utstyrt militærbaseene i Ayn al-Assad, Balad og Harir med Patriot-raketter, og ser bort fra Baghads misbilligelse. Dette er grunnen til at irakiske ledere er skeptiske til USAs reelle intensjoner om tilbaketrekning.

USAs tilstedeværelse i Irak har som mål å kontrollere Iran og kontrollere tilgangen til olje. Derfor – mener kilder – vil ikke den amerikanske tilbaketrekningen finne sted på en smidig måte. Etter 17 år med okkupasjon og militær bistand mot IS har USA ikke lyktes i å vinne befolkningens hjerter og sinn («Hearts and minds»), som det heter.

USA antok feilaktig at Ismail Qaani, sjefen for den iranske revolusjonsgarden IRGC, ikke ville erstatte sin henrettede forgjenger Qassem Soelimani. De klarte heller ikke å forstå at Iran er et land, mens IRGC er en institusjon. Motstandsaksen hadde aldri vært avhengig av en spesifikk person, uansett status. Qassem Soleimani var riktignok en beslutningstaker, men han var tilknyttet Revolusjonsgarden – Al-Quds Brigaden, som ledes av den øverste lederen Sayed Ali Khamenei. Etter attentatet mot Soleimani tok Sayed Hassan Nasrallah, leder for den libanesiske Hizbollah, over i det midlertidige tomrommet ved å følge opp sakene til palestinerne i Gaza, utviklingen i Syria, samt oppfølging av Irak og Jemen-«porteføljene». Vi kan se tilstedeværelsen av libanesisk Hizbollah i alle disse aksene og landene.

I Irak har uttalelser kommet fra forskjellige nye organisasjoner som viser kompetanse i mediekrigføring, at de besitter droner/luftfotoanalyse, og generelt har fellestrekk med metodene og profesjonaliteten til det libanesiske Hizbollah. En av de siste beskjedene fra den nye anonyme gruppen “Islamsk motstand i Irak – Hule-eierne (ledsagere)” takket sunnimuslimene for deres hjelp til å angripe den amerikanske konvoien som var på vei mellom Erbil og Salaheddin-provinsen og inviterte irakiske sunnier til å delta i motstanden mot amerikanske styrker. Gruppen tilbød seg å bevæpne, trene og levere våpen til “våre sunni-brødre. ”

En annen grunn til at USA langt fra erklærer noen krig mot irakiske grupper, er utbruddet av Corona-viruset og beslutningen som ble tatt av Pentagon om å stoppe alle militære forflytninger mellom basene, og militær utplassering i hele landet. Enhver krig er et risikofylt eventyr som kan ha tunge konsekvenser for den amerikanske hæren, særlig når USA har førsteplass i antall tilfeller og antall dødsfall forårsaket av Covid-viruset. President Donald Trump er ikke i noen posisjon til å tillate at hæren hans blir ytterligere rammet av viruset.

Vi har også allerede sett hvordan president Trump nektet å angripe Iran ved flere anledninger. Iran har sagt at det vil forsvare Irak, slik admiral Ali Shamkhani, generalsekretær for nasjonal sikkerhet – har bekreftet. Derfor ønsker ikke USA å se Iran mer involvert på slagmarken i Irak. Iran har skutt ned de mest sofistikerte dronene og bombet den amerikanske basen til Ayn al-Assad i det første angrepet mot amerikanske styrker siden Pearl Harbor. Trump foretrakk å ikke svare.

Sist, men ikke minst, vil president Trump ikke kjempe en krig i løpet av de neste månedene før presidentvalget, spesielt når resultatet av en slik krig og den derav følgende gjengjeldelse er uforutsigbart. Som et resultat kan den amerikanske administrasjonens lekkasje av informasjon til de vestlige mediene om at Pentagon hadde utstedt en ordre om å forberede en krig i Irak, antageligvis tolkes som en del av den psykologiske krigen.

USA har i mange tilfeller brutt sine avtaler med Irak, utplassert Patriot-raketter for å beskytte sine baser i landet og omdisponert styrkene sine ved å trekke ut fra sårbare baser spredt i forskjellige deler av Irak. Imidlertid har Patriot-systemene allerede demonstrert sin manglende evne til å avvise raketter, som har blitt avfyrt fra Libanon, Yemen og Palestina. Følgelig er det et defensivt tiltak som ikke vil beskytte USA mot beslutningen fra forskjellige irakiske organisasjoner om å bombe amerikanske baser når konfrontasjon blir uunngåelig, hvis USA insisterer på å holde seg i Irak og se bort fra irakernes vilje. Dermed har ikke Amerika selv beslutningen om å gå til krig i Mesopotamia: mest sannsynlig vil de mange irakiske gruppene være de som starter den. USAs retrett fra landet kan beskytte USAs interesser strategisk, men hvis USA insisterer på å bli værende, vil sentralregjeringens makt i Bagdad bli svekket. Libanon er det beste eksemplet på dette fenomenet. Og irakiske motstandsorganisasjoner vil bli kvasi-statlige aktører, mye sterkere enn de er per idag.

Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.

Copyright © https://ejmagnier.com 2020 

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.