Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai
Translated by: Abu Hedda
Den 3. januar 2020 myrdet en amerikansk drone brigadegeneral Qassem Soleimani, sjef for den iranske revolusjonsgardens Quds-Brigade på Bagdad flyplass. Soleimani hadde kommet til Irak på anmodning av statsminister Adil Abdel Mahdi etter pågående mekling mellom Iran og Saudi Arabia – pluss en forespørsel fra president Donald Trump til Irak om å overbevise Iran om å deeskalere den høye spenningen som dominerer Midt-Østen. Soleimani hadde også blitt utnevnt av den irakiske regjeringen som en militær rådgiver for krigen mot IS. Skjebnen ventet på at den irakiske sjefen Abu Mahdi al-Muhandes skulle være til stede og ønske Soleimani velkommen og også bli drept av USA. Over 100 dager har nå gått. Nådde USA sine mål? Sardar (kommandør) Soleimani ledet også “motstandsaksen” som spenner fra Gaza, via Beirut, Damaskus, Bagdad, Teheran, til Sanaa.
Etter attentatet mot Soleimani erstattet lederen av revolusjonen Sayyed Ali Khamenei ham med hans stedfortreder, general Ismail Qaani. Det var Soleimani som hadde anbefalt Qaani som sin erstatter i tilfelle martyrdød, et martyrdød Soleimani hadde ønsket seg i mange år.
Det første besøket fra den iranske generalen Qaani var i Syria, der han møtte president Bashar al-Assad (ved flere anledninger). Han besøkte også frontlinjen i Aleppo og Idlib (byen som er vertskap for “den største Al Qaida-ansamlingen siden 9/11”), og møtte feltbefal for å ha en følelse for terrenget der hans offiserer og allierte er utplassert, klare til å ta hovedveien M4 på nytt som kobler Aleppo til Latakia hvis Tyrkia ikke klarte å fjerne jihadistene langs veien.
Kilder nær lederne av “motstandsaksen” sa at general Qaani “bekreftet overfor president Assad den totale støtten fra Iran for stabilitet og enhet i det syriske territoriet og landets innsats for å frigjøre landet fra alle okkupasjonsstyrker. Assad takket den iranske generalen og takket for for den iranske støtten i en tid med harde sanksjoner fra USA og spredningen av coronavirus. ”
I Damaskus møtte Qaani palestinske ledere for å bekrefte det som ble avtalt i Teheran og Irans forpliktelse til å støtte den palestinske saken. Qaani besøkte også Libanon der han møtte Hizbollahs generalsekretær Sayyed Hassan Nasrallah og reiste til Irak for å møte tjenestemenn, det samme gjorde hans avdøde overordnede Qassem Soleimani. Den iranske offiseren bar en beskjed til alle medlemmene av “motstandsaksen” han har møtt: Iran anser “motstandsaksen” som en del av landets nasjonale sikkerhet og er fast bestemt på å øke støtten til sine allierte etter behov. IRGC-Quds brigadelederen går i fotsporene til sin forgjenger Qassem Soleimani når han former personlige forhold til sine allierte.
Begravelsene til Soleimani og Abu Mahdi al-Muhandes samlet millioner i Irans gater for å samles bak lederne i landet. Før mordet på disse lederne var Iran urolig på grunn av demonstranter som oppmuntret til destabilisering av landet. Over 731 banker, 307 biler og 1076 motorsykler ble satt i brann, 140 offentlige bygg og 70 bensinstasjoner skadet – bevis på den konkrete intensjonen bak protestene. Etter attentatet var Iran mer forenet enn noen gang, til tross for at USA prøvde å ramme landet med harde sanksjoner.
President Trump og hans administrasjon trodde feilaktig at iranerne ville anse at attentatet var en mulighet til å reise seg mot ledelsen, og trodde det kunne svekke IRGC. Resultatet ble helt motsatt. Faktisk tilbød den amerikanske presidenten en unik gave til iransk enhet og solidaritet som bare kunne oppnås ved å myrde en nasjonal skikkelse som Soleimani. Ikke fordi Soleimani var uunnværlig, men fordi å myrde en kommandør som ledet krigen mot Al-Qaida og ISIS for å beskytte Iran mot Takfiri var helt uakseptabelt. Kommandantene ble myrdet av en arrogant leder som sadistisk skryter om å følge “de siste minuttene” før dronen hans drepte Soleimani og Muhandes på Baghdads flyplass – en nøytral grunn der USA forventes å være en gjest som respekterer landets regler.
Reaksjonen var spektakulær og uventet: Sayyed Ali Khamenei ble sett på operasjonsrommet som ga ordre om å nå USAs mål. Videre brukte Iran sine lastebilbaserte plattformer for å skyte sine Qaim-raketter, med flytende drivstoff, mot amerikanske baser i Ayn al-Assad, Anbar og Erbil, i Irak. Å bruke flytende snarere enn fast brensel indikerer at Iran distribuerte rakettene i flere timer for å forberede dem på avfyring, snarere enn minutter som ved bruk av fast brensel, noe som ville gitt en god mulighet for amerikanske satellitter å se forberedelsene. Faktisk sendte den amerikanske administrasjonen en presserende kabel til den sveitsiske ambassaden i Teheran og advarte Iran mot ethvert angrep og sa at det ville bli møtt med uforholdsmessig kraft. Iran svarte med å oppgi eksakt hvor den tiltenkte bombingen skulle skje, de to amerikanske basene, og la til at alle amerikanske militærbaser i Midt-Østen ville bli bombet hvis USA skulle gjengjelde mot oppskytingen av rakettene. Betydningen av denne “dialogen” avslører konsekvensene av USAs attentat mot Soleimani: Iran utfordret for første gang en supermakt ansikt til ansikt, og advarte den om sin planlagte bombing og spesifiserte målene. Ikke bare så de bort fra USAs trussel, men svarte med en annen trussel som USA ikke har sett maken til eller opplevd siden andre verdenskrig.
Iran brukte ikke sine allierte for å angripe USA, men utfordret under verdens voktende øyne en stormakt som omgir Iran med dusinvis av militærbaser. Kostnadene for attentatet mot Soleimani vil komme inn i historiebøkene, og viser nedgangen til det amerikanske imperiet. Et lite land med relativt begrenset militær evne utfordret og rammet en supermakt med militære styrker spredt over hele verden.
USA myrdet Soleimani og Iran myrdet USAs stolthet og omdømme. Den amerikanske presidenten ble til latter når han senere kunngjorde at over 100 amerikanske soldater hadde blitt diagnostisert med hjernerystelse. Anseelsesøkningen til “motstandsaksen” var enestående. Land i Midt-Østen er ikke vant til å overvinne sine fiender og må alltid være på defensiven. På samme tid som USA trodde de var iferd med å bryte Irans rygg med de tøffeste sanksjonene noensinne, viste den «islamske republikken» at den langt fra var klar for å kaste inn håndkleet. Den amerikanske presidenten, Trump, vil i sin periode som avsluttes i år (eller til og med i en annen periode, eller den fra en hvilken som helst ny amerikansk president) ikke unnlate å pålegge sine betingelser overfor et Iran som er fullt av energi og forberedt på krig til enhver tid.
De strategiske konsekvensene av Soleimanis attentat og den iranske direkte bombingen av USAs baser styrker “Motstandsaksen” som aldri før. Irans allierte ser ikke ut til å ha noen frykt for å konfrontere USA ansikt til ansikt på noen arena. Soleimani ble ikke drept på slagmarken, men av en drone guidet langveisfra. Iran ga beskjed til USA om tidspunktet for bombingen av basene og oppfylte planen, slik at de amerikanske og koalisjonens styrker kunne gjemme seg i sine tilfluktsrom. Attentatet mot Soleimani ble snudd mot USA og omgjort til fordel for “motstandsaksen” – til tross for tapet av en viktig leder.
Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.
Copyright © https://ejmagnier.com 2020
You must be logged in to post a comment.