Irak står overfor en stor amerikansk fare: hold Kina, al-Hashd og Iran ute, ellers så … (1/2)

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Irak har aldri før vært vitne til fragmentering av denne størrelsesorden, legemliggjort av en enestående fordeling mellom de forskjellige politiske blokkene i et parlamentarisk system avhengig av konsensus fra de regjerende parlamentariske blokker.
Den amerikanske administrasjonen, klar over mangelen på irakisk enhet, spiller en viktig rolle i å helle bensin på bålet. Den irakiske økonomien er svært avhengig av oljeinntektene som utgjør 67 prosent av budsjettet. Verdien på olje er nå så lav at det truer den irakiske økonomien, og har blitt en medvirkende årsak i å sette landets integritet i fare. Forverringen av levestandarden, en ustabil infrastruktur, det gryende viruset COVID-19 med sine globale økonomiske ringvirkninger – pluss inndelingen av partier som vil ha sin del i regjeringen i Irak: alt dette er effektive bidragsytere til den nåværende ustabiliteten i Irak .

Interessant nok har USA bevilget en økonomisk belønning til de som “gir informasjon om aktiviteten til Hezbollah-tjenestemennene som er ansvarlig for Irak-porteføljen, Sheikh Muhammad Kawtharani og hans allierte, og informasjon om hans modus operandi.” Dette skyldes tydeligvis hans innflytelse i å forene de irakiske sjiamuslimske, sunnimuslimske og kurdiske politiske gruppene og avhjelpe regjeringsdannelsen. Det er tydelig at enheten til de forskjellige irakiske kreftene strider mot USAs interesser akkurat nå.

Den amerikanske administrasjonen har flere ”prosjekter”, inkludert å holde styrkene sine i Irak. Washington er ikke villig til å overholde beslutningen fra det irakiske parlamentet, offisielt bindende, om å trekke de amerikanske styrkene ut fra Irak. USA var tydelig fornøyd med å se at irakerne manglet enighet og hadde vanskeligheter med å velge en fremtidig statsminister og et nytt kabinett.

Dette har vært tydelig ved flere tidligere anledninger, inkludert under statsminister Nuri al-Maliki, da Amerika nektet å overrekke våpnene som Irak hadde betalt for i 2014 (da ISIS angrep og kontrollerte en tredjedel av landet) . Dessuten, da Adel Abdul-Mahdi tok makten i 2018, angrep Washington de populære mobiliseringsenhetene (PMU), det føderale politiet og den irakiske hæren ved al-Qaim ved den syrisk-irakiske grensen mens de overvåket den “islamske staten” (IS) bevegelse mellom grenser. I tillegg tillater USA – som kontrollerer luftrommet over Irak – Israel å slå til mot våpenlagre som tilhører de irakiske sikkerhetsstyrkene. Den amerikanske ambassadøren i Irak bekreftet overfor Abdel Mahdi Israels direkte ansvar i disse angrepene, som var klart i strid med den irakiske suvereniteten og vilkårene for partnerskapet med de amerikanske styrkene som er baserte i Irak.

USA gikk enda lenger, og presset regionen til krigens rand ved å myrde visepolitisk leder for PMU, Abu Mahdi al-Muhandis, og hans irakiske gjest, den iranske generalmajoren Qasem Soleimani, på Bagdad flyplass.

Etter at Adnan al-Zurfi (en nær alliert av Washington og fiendtlig mot Iran) ikke ble statsminister, har USA reagert. Politisk er USA aldri langt fra å utøve press – som det har gjort tidligere år under utvelgelsen av statsministerkandidater – over sine politiske allierte blant kurderne og sunnimuslimene for å utfordre den nye statsministerkandidaten. Valget av Mustafa al-Kazemi, den tidligere direktøren for irakisk etterretning som ble utnevnt av den tidligere pro-amerikanske statsministeren Haider al-Abadi den gang, ser ikke ut til å bli godkjent av Washington.

Al-Kazemi klarte å få tilslutning fra de fleste sjiamuslimske partier, ingen innvendinger kom mot statsrådene han valgte. Sayyed Muqtada al-Sadr insisterte imidlertid på sin rett til å innvende mot de foreslåtte sjiamuslimene. Når det gjelder Washingtons allierte, sunnier og kurdere, avviste de Al-Kazemis forespørsel om å velge sitt eget kabinett og insisterte på sine kvoter og valg av statsråder selv. Al-Kazemi fortalte sine nære allierte at han anser dette trekket som et amerikansk budskap som hindrer hans innsats for å danne en regjering. USA ønsket tydeligvis garantier før landet vil løfte ustabilitetssverdet fra Irak.

Washington dikterte på en åpen måte sine krav til de irakiske myndighetene: å oppheve alle signerte avtaler med Kina, oppløse PMF ved å fragmentere brigadene og integrere disse i det eksisterende sikkerhetsapparatet (Forsvars- og innenriksdepartementet). USA ønsket at de harde sanksjonene deres skulle brukes mot Iran, og at Mesopotamia skulle stenge portene for den “islamske republikken” for å tvinge Teheran til å falle i USAs armer og derved erkjenne deres dominans. Endelig ønsket Washington at det irakiske parlamentet skulle omgjøre sin forrige beslutning om å fjerne amerikanske styrker fra landet, som vi har nevnt, en beslutning som er tatt i stor grad på grunn av attentatet mot Abu Mahdi al-Muhandis og generalmajor Qassim Soleimani, på Baghdad lufthavn.

USA er avhengige av sunnimuslimske og sjiamuslimske uoverensstemmelser fordi kløften har blitt dyp mellom de irakiske politiske partiene. Ifølge en beslutningstaker på statsministerkontoret, forsøkte USA i forrige uke, etter valget av herr Kazemi, å diktere til Adel Abdul-Mahdi- som kategorisk nektet – at han kunne forbli ved makten hvis han oppfylte Washingtons krav (tilstedeværelse av styrkene i Irak, kansellering av alle kontrakter med Kina, demontering av PMF og sammenføyning av sanksjonene for å straffe Iran).

Noen sjiamuslimske partier sier at de hører på rådene fra den religiøse autoriteten i Najaf, Sayyed Ali Sistani, som bidro til Adel Abdul-Mahdis fall. Sayyed Sistanis krav om at Abdel Mahdi skulle trekke seg, fulgte etter demonstrantenes krav om reformer og slutt på korrupsjonen. Marjaiya klarte ikke å følge opp, etter å ha brakt ned Abdel Mahdi, selv om han var klar over at statsministeren har arvet det korrupte systemet fra de siste 15 årene, fra de politiske partienes dominans og grådighet.

Mens de sunnimuslimske og kurdiske partiene sier de vil ha en eierandel i det nye kabinettet, og at Marjaiya i Najaf ikke har noen autoritet overfor dem. Sunniene er delt mellom speakeren av parlamentet, Muhammad al-Halbousi som selv ønsker å utnevne de 6 sunniministrene (11 for sjiamuslimene, 4 for kurderne og 2 for minoritetene) og dermed ikke etterlater noe rom for hans allierte Khamis Khanjar al-Issawi, leder for partiet “Arab Axis”. Den kurdiske lederen Masoud Barzani ba også om at Fouad Hussein ble holdt som finansminister, selv om det var blitt enighet om at ingen minister fra den forrige regjeringen ville bli utnevnt til den nåværende regjeringen. Så vanskelighetene for den nye kandidaten Mustafa al-Kazemi kan ikke undervurderes.

Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.

Copyright © https://ejmagnier.com 2020 

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.