Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai
Translated by: Abu Hedda
Ingen land kunne unnlate å bli rystet av den slags dyptgripende kamp blant alle politiske grupper som for tiden hersker i Irak. USA trenger ikke gjøre noen store anstrengelser for å så uenighet mellom partiene fordi de er i sin helhet fragmentert. Fjerningen av generalmajor Qassim Suleimani fra den irakiske scenen – hvis personlige mål hadde vært å bringe de forskjellige politiske partiene sammen – var en stor begivenhet, men ikke en game-changer. Det gjorde ikke så stor forskjell for den irakiske politiske scenen fordi han allerede to måneder før attentatet hadde mislyktes med å overtale partiene til å bli enige om en eneste statsministerkandidat, etter Adel Abdul Mahdis fratredelse. Irakiske politikere fokuserer på sine forskjeller fremfor alt annet for å beskytte sin politiske innflytelse, likegyldige overfor den patriotiske plikten til å stå sammen i lys av de alvorlige utfordringene landet står overfor.
Statsminister Abdul-Mahdi tok ikke feil da han en gang sa til meg: “Vi vet ikke hvordan vi skal styre. Vi er flinke til å motsette oss herskeren.” Ingen hersker i Irak vil være i stand til å få landet ut av den nåværende alvorlige finanskrisen, den politiske kriminaliteten og dessuten pandemikrisen med COVID-19, fordi pengene ikke er der. Presset fra gata, hvor demonstrantene krevde forbedrede levekår, vil komme sterkere tilbake enn noen gang. Den lave prisen på råolje undergraver Iraks årlige inntekter. Statens budsjettunderskudd øker; den eksterne gjelden vedvarer og behovet for hjelp fra Verdensbanken, som er under USAs kontroll, er større enn noen gang. Amerika vil ikke gi økonomisk bistand før kravene er oppfylt og iransk innflytelse blir fjernet fra Irak.
USA avviser Iraks balansepolitikk. Irak anser forholdet til USA bare som viktig, som forholdet til nabolandet Iran. Washington opptrer uvørent i Irak, etter prinsippet om «après moi, le deluge» et uttrykk tilskrevet Louis XV i Frankrike for å indikere at ingen andre betraktninger betyr noe annet enn hans egen selvbesettelse (etter meg kommer syndefloden).
USA støtter irakisk Kurdistan ved å utvide “Harir”-militærbasen der og ved å etablere en annen stor militærbase på grensen til Iran. Meldingen til Bagdad virker kort: Amerikanske styrker vil forbli i landet i til tross for motstand fra de delene av Irak som er mer underlagt Bagdads myndighet. I Kurdistan er ikke myndighetene like effektive som i andre deler av landet. USA støtter den kurdiske Peshmerga og væpner dem gjennom sine allierte, De forente arabiske emirater, som forsyner de kurdiske væpnede menn med våpen: fire lastebiler fulle av våpen landet nylig i Erbil.
Hvis Trump forblir ved makten, er det ikke utelukket at hans administrasjon vil hjelpe Kurdistan-regionen med å løsrive seg fra Irak, da det også kan støtte et kurdisk løsrivelsesforsøk i det nord-østlige Syria. I den delen av Syria som USA okkuperer med kurdisk hjelp, stjeler amerikanske styrker syrisk råolje – selv om prisen ikke lenger er tilstrekkelig til å betale utgiftene til troppene som er utplassert rundt oljefeltene – noe som indikerer at det er en annen grunn til deres tilstedeværelse , relatert til den amerikanske allierte, Israel.
Irakiske demonstranter omtaler USA som “Jokeren”, en mektig styrke som påvirker hendelser i Irak, ofte skjult. Denne påvirkningen var tydelig i de siste års demonstrasjoner, men mest iøynefallende i Kurdistans uavhengighetsbevegelse. Kurdiske myndigheter avviste allerede det irakiske parlamentets bindende konstitusjonelle avgjørelse – i et klart opprør mot myndigheten til Bagdad – som krevde USAs tilbaketrekning fra Irak.
Irakiske beslutningstakere i Bagdad mener at USAs president Donald Trump bare opptrer i samsvar med sitt eget lands interesser. Han takket Adel Abdul-Mahdi for beskyttelsen av den amerikanske ambassaden da den ble angrepet i Bagdad. Den amerikanske presidenten sendte en positiv melding til Iran gjennom Abdul-Mahdi og drepte noen dager senere den iranske general Qassem Soleimani. Den amerikanske administrasjonen jobber også for Israels interesser i Irak – og ikke i henhold til den “erklærte” interessen fra USA for å bygge et sterkt og vennlig Irak og skape gode relasjoner til USA.
Trump hørte ikke på protestene fra Abdul-Mahdi da han ringte ham personlig og fortalte ham at amerikanske handlinger for å angripe sikkerhetsstyrker provoserte irakerne, og at enhver ensidig handling ville få katastrofale konsekvenser for alle. Snarere lyttet Trump til sine rådgivere som anser Midtøsten-ledere som underordnede, ikke allierte. Denne nedsettende holdningen fra USA tjener Irans interesser, som vet hvordan de kan dra nytte av amerikanske feil, sier kildene.
Det er ingen tvil om at Irak står overfor en krise, med alvorlig innenlandsk krangling lagt til den vanskelige økonomiske og helsemessige situasjonen som rammer alle land. Men den største faren for landet kommer fra Trump-administrasjonen, som bare kan forestille seg å kue land som er uenige med bruk av makt. USA vil helt sikkert ende opp med å “høste stormen” i stedet for å få en robust allianse med Irak.
Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.
Copyright © https://ejmagnier.com 2020
You must be logged in to post a comment.