Hizbollah er nå den “store Satan”

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Den nåværende regjeringen i Libanon utfordrer sine politikere med beskyldninger om å ha støttet det korrupte politiske og økonomiske systemet i minst tre tiår. Disse politikerne anklager Hizbollah og hevder at de er ansvarlige for denne korrupsjonen. Og faktisk blir Hizbollah gjentatte ganger beskyldt for å ha støttet gatekampanjer for å eliminere politiske motstandere eller for å kontrollere landet. Følgelig har Hizbollah i øynene til noen establishment-figurer blitt den “store Satan” hvis ledelse ser ut til å være i stand til å få sine hender på alle kritiske posisjoner i Libanons politikk og administrasjon.

Parlamentsmedlemmer søkte, men klarte ikke å oppnå, et flertall av stemmene for å tillate rettssystemet å avhøre enhver tidligere eller aktiv minister som har hatt ansvar fra 1990 fram til idag. Men selv Hizbollahs nærmeste allierte klarte ikke å støtte forslaget, noe som indikerer begrensningene som fins i det libanesiske konstitusjonelle systemet. Hizbollahs overveldende militære makt, tiår med kamperfaring og rakettarsenalet var uten tyngde for å konfrontere og bekjempe korrupsjonen som er dypt forankret i landet.

Hizbollah blir gjentatte ganger beskyldt for å ha kontrollert nominasjoner og utnevnelser i den nåværende libanesiske regjeringen – til det punktet hvor mange politikere og analytikere kaller det Hizbollahs regjering. Valget av nåværende statsminister Hassan Diab ble det imidlertid enighet om sammen med den tidligere statsministeren Saad Hariri, som nektet å påta seg ansvaret for å lede landet, til tross for at han til og med bønnfalt til og med sine politiske motstandere. Hariri, som leder et politisk parti, ønsket å velge ut teknokrater uten å konsultere det flertallsstyrende parlamentet, en grunnlovsstridig anmodning som ble avvist av flertallet av parlamentsmedlemmer. Dessuten var det logisk for Hariri å unngå å bli nominert som statsminister når han aldri har opptrådt som en, og sammen med sin far, avdøde statsminister Rafic Hariri, var ansvarlig for flere tiår med korrupsjon og vanstyre i landet.

Det er til Hizbollahs fordel å arbeide for et velstående Libanon, fordi bevegelsens sjia-ledelse og medlemmer utgjør mer enn 30% av den totale befolkningen, en andel som anses å være blant de fattigste i landet. Et betydelig antall av disse menneskene har ingen midler til å reise til utlandet for, og til og med mange av de rikeste medlemmene av sjia-samfunnet jages av USA eller er oppført på listen over terrorister. Den amerikanske administrasjonen mener feilaktig at den kan dempe eller isolere Hizbollahs kapasitet ved å vri samfunnet imot bevegelsen. Det er aldri tilsynelatende nok å minne USA om at flertallet av sjia-samfunnet enten er en del av Hizbollah eller støtter bevegelsen; det er derfor umulig å skape splittelse.

Hizbollah har lyktes med å forsvare sjiaenes sørlige del av landet fra israelske ambisjoner om å utvide sin jurisdiksjon over hele landet, utover det okkuperte Palestina. Denne sjia-organisasjonen var den eneste enheten som var i stand til å beseire Israel og tvang sin sterke hær til å avslutte den israelske okkupasjonen og forlate Libanon, og påtvinge en taktisk balanse (avskrekkings-formel) for å forhindre ytterligere aggresjon. Det har også beskyttet landet fra Takfiri (IS og al-Qaida) som hadde til hensikt, selv før krigen i Syria i 2011, å utvide sin “islamske stat” til hele Levanten.

Selv om Hizbollah-leder Sayyed Hassan Nasrallah har lovet å oppheve korrupsjon, virker våpnene hans imidlertid dårlig kalibrerte for denne oppgaven. Han må møte en viss virkelighet: Hans nærmeste allierte har vært, og er fremdeles, en integrert del av det korrupte systemet, sammen med andre politiske ledere i opposisjonsleiren. Hizbollah er langt fra i stand til å konfrontere sine allierte, særlig parlaments-speaker (Stortingspresident) Nabih Berri, leder for “AMAL” -bevegelsen. Han er en av hovedpersonene i Rafic Hariris team av korrupte politikerne som han hadde omringet seg med i flere tiår helt fram til attentatet mot ham i 2005. Speakeren er spesielt fryktet for energien som han beskytter sine virksomheter og familiens akkumulerte formue siden han nådde makten i Libanon. Fordi Berri sto mot Hizbollah og kjempet mot dem på 80-tallet, er ikke Hizbollah villige til å møte den samme risikoen for intra-sjiamuslimsk konfrontasjon igjen.

Guvernøren for sentralbanken, Riyad Salame, ble anklaget av statsminister Diab for å være ansvarlig for forverringen av den lokale valutakursen og for å ha handlet mot landets interesser og i strid med regjeringens finanspolitikk. For å beskytte seg sa Salame til New York Times at Hizbollah hadde angrepet ham: “Jeg jobbet veldig hardt for å få på plass en spesiell etterforskningskommisjon for å bekjempe hvitvasking og finansiering av terrorisme, og jeg kompromisset aldri med dette. De som led av beslutningene mine prøver nå å dra meg ned med beskyldninger om korrupsjon “. Sentralbanksjefen er selvfølgelig beskyttet av den amerikanske administrasjonen og støttet av den amerikanske ambassaden i Beirut og derfor ansett som “untouchable “. Og til og med Hizbollahs nærmeste allierte tilbød flere navn til den amerikanske ambassadøren i Beirut (til tross for slagordet” Hizbollah-regjeringen “) – kandidater de kunne godkjenne som potensielle erstatninger for Salame når den tid kommer.

Det som er mest overraskende er det faktum at den maronittiske patriarken sto fullt og helt bak sentralbanksjefen Riyad Salamé, samt den sunnimuslimske eks-ministeren Nuhad Mashnouq og sjia-speakeren og hans statsråd, for å beskytte ham: alle sto mot Hizbollah. Selv ikke innskyterne som ikke kunne få tilgang til sparepengene sine i flere måneder, klarte å anklage Salamé og de andre politikerne som er anklaget for korrupsjon.

Statsminister Hasan Diab har bestemt seg for å endre den “libanesiske business as usual” oppførselen til nesten hver eneste statsminister og regjering som har styrt landet de siste tiårene. Diab, professor ved American University of Beirut, er en teknokrat som dannet en regjering av eksperter. Imidlertid ble disse ekspertene utnevnt av politikere, inkludert Hizbollah, som har representasjon i det libanesiske parlamentet. Statsministeren blir beskyldt for “hevngjerrig” oppførsel fra de nåværende politikerne (som styrte og fortsetter å styre landet) fordi han er villig til å prøve å klore tilbake milliarder av dollar overført av dem fra Libanon til utenlandske private kontoer, og dette midt i den hardeste økonomiske krisen landet har møtt, med over 87 milliarder dollar i underskudd.

Druse-lederen Walid Jumblat anklaget også den “store Satan” Hizbollah, for å styre regjeringens beslutninger gjennom “svarte operasjonsrom for å kontrollere det som gjenstår av Libanon”. En av Hizbollahs nærmeste allierte svarte: “Gi Jumblat noe for å tilfredsstille ham, og han vil slutte med anklagene. Du vet hvordan det går.”

Politikere vil at Diab skal slutte å grave opp gamle korrupsjonssaker og opprettholde status quo. Opposisjonen – støttet av sjia-Speakeren Nabih Berri, den sunnimuslimske tidligere statsministeren Saad Hariri, druselederen Walid Jumblat og den maronittiske “Lebanese forces” -ledet av Samir Geagea – utfordrer statsminister Diab. De prøver å forhindre ham i å nå sine mål. Disse målene er ikke begrenset til å kreve tilbake de overførte midlene, de tar også sikte på å fjerne sentralbanksjefen i et forsøk på å unngå at staten går konkurs. Og regjeringen som helhet står overfor den enestående utfordringen med coronavirus-pandemien og dens konsekvenser for et land som allerede er i alvorlige økonomiske vanskeligheter hvis infrastruktur er blitt erodert av tidligere regjeringers korrupsjon og feilstyring.

Speakeren, som tidvis har blitt beskyldt for å være Hizbollahs beskytter, regnes i dag som “garantisten for Libanon”. De politiske kortene blir delt ut på nytt, og selv om Hizbollahs strategiske allierte fortsatt er definert som sådan, handler de ikke lenger deretter, og heller ikke i harmoni med Hizbollahs erklærte mål å bekjempe korrupsjon. Rettssystemet vil forbli prisgitt disse “engleaktige” politikerne – direkte beskyldt for korrupsjon av folket – fordi det er de som velger dommerne. De kjemper i dag for sin egen sak, mot ethvert forsøk fra regjeringen på å undersøke deres langsiktige tyveri av landets rikdom. Hizbollah er isolerte, og i øynene til disse korrupte “englene”, har bevegelsen blitt den “store Satan”.

Hizbollah støttet en statsminister og en regjering som alle er vennlige mot USA, slik at Diab kunne drive et land selv i alvorlig krise, og dra nytte av støtten fra det internasjonale samfunnet. Den kontinuerlige uroen viser imidlertid at Diab ikke får lov til å styre. Dette indikerer at de libanesiske politikerne som er pro-amerikanske har som mål å få felle regjeringen og/eller tvinge den til å trekke seg. Hvis dette skjer, og regjeringen fratrer, er det sterke indikasjoner på at situasjonen vil snu mot det konfesjonalistiske styringssystemet i Libanon (tre-deling av maktposisjoner) – og al-Taef-avtalen vil være på bordet. Isåfall kan den gruppe som har mest makt, velge en regjering, og ledere i landet, som favoriserer seg selv på bekostning av alle andre grupper.

Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.

Copyright © https://ejmagnier.com 2020 

[wpedon id=”2575″ align=”right”]