Iraks alvorlige utfordringer: USA, Iran, IS og en «vanskelig tilgjengelig» regjering.

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Akkurat på det tidspunktet hvor landet ledes av en fungerende statsminister, Adel Abdel Mahdi, og den nyvalgte statsministeren in-spe, Mustafa al-Kadhemi (boikottet av mange mektige politiske grupper), sliter med å danne sitt kabinett, eskalerer IS sine terrorangrep i en rekke irakiske provinser. Sjia-flertallet har bedt om tilbaketrekking av amerikanske styrker mens sunniene og kurderne ønsker at disse styrkene skal forbli i landet, og ber i stedet om tilbaketrekking av de irakiske sikkerhetsstyrkene al-Hashd al-Shaabi, også kjent som “Popular Mobilization Forces” (PMF). IS tester de irakiske sikkerhetsstyrkenes militære beredskap og drar fordel av de alvorlige uoverensstemmelsene mellom alle politiske de partiene, vel vitende om at landet også står overfor alvorlige økonomiske vanskeligheter og også har en pandemi å takle. Landet er i krise og presset er overveldende.

IS er kjent med soner i forskjellige deler av Irak hvor militæret ikke har kontroll, spesielt rundt Hamrin-fjellene i Salahuddin-provinsen, Jurf al-Nasr (sør for Bagdad) i Babil-provinsen, Jalawla og Baqubah i Dyala-provinsen, i Karbalaa-provinsen, Wadi Houran og langs den irakisk-syriske grensen i al-Anbar-provinsen. IS har trakassert sikkerhetsstyrkene den siste måneden, hovedsakelig PMF, og engasjert seg med dem for å teste deres beredskap – og tappe ressursene deres. Det er også å etablere falske sjekkpunkter med menn kledd som soldater fra den irakiske hæren som arresterer og dreper folk fra lokale stammer. Dette skjer i de sunnimuslimske områdene, hvis politiske ledere ber PMF om å forlate provinsene sine og ønsker at USA skal forbli i Irak. USA har med perfekt timing avsluttet sitt etterretningssamarbeid med de irakiske styrkene.

IS kjenner ørkenen og mentaliteten til menneskene som bor i disse provinsene. De ser også ut til å være klar over avslutningen av samarbeidet mellom USA og de irakiske styrkene, der de irakiske dronene ikke er tilstrekkelige til å dekke disse provinsene og samle nok etterretningsinformasjon om IS sine bevegelser og intensjoner. Dermed har irakiske styrker omstilt seg fra forebyggende holdning til defensiv, mens IS går fra å bli jaget til å bli jeger i mange provinser. Det er kjent at de irakiske styrkene har vanskeligheter med å kontrollere den 599 km lange grensen mellom Irak og Syria, hvor IS krysser med sine store styrker og utstyr.

Mange IS-folk klarte på en eller annen måte å flykte fra et syrisk fengsel som ble drevet av de kurdiske syriske demokratiske styrker (SDF), en amerikansk partner, i den nordøstre byen Hasaka, et fengsel som holdt rundt 11.000 til 12.000 terrorister som hadde blitt fanget på slagmarken. Rømlingene virket klar over eksistensen av et møtepunkt for å bli med andre grupper som fremdeles er på frifot mellom de to grensene. Ifølge irakiske etterretningskilder i Bagdad ble mange av disse sammen med sovende celler i forskjellige provinser; noen ble drept og tatt til fange av de irakiske sikkerhetsstyrkene under de siste angrepene.

IS er i stand til overraskelsesangrep og opprør, men har ikke klart å erobre ny grunn, til tross angrepenes styrke, det største angrepet siden 2017. IS har nylig forsøkt å kontrollere oljetransporten øst for Tikrit ved å isolere de nordlige områdene fra den sørlige Tikrit-byen i Salahuddin-provinsen og angripe Mukeshefah og Samarra. IS tar sikte på å gjenvinne litt kontroll over økonomiske ressurser (olje) og har samlet krefter som kommer over land og langs elven Tigris. IS benyttet seg av det føderale politiets tilstedeværelse – dessverre er forbundspolitiet uegnet til å kjempe mot terrorgrupper, slik som den veltrente militære anti-terrorbrigaden eller PMF kunne. Mens mange sunnimuslimske politiske ledere ber amerikanske styrker om å bli i landet, ber mange stammer i Salahuddin statsministeren om å sende Hashd/PMF til landsbyene og byene deres som en permanent tilstedeværelse etter de gjentatte IS-angrepene.

Attentatet mot offiserene Qassim Soleimani og Abu Mahdi al-Muhandis presset Irak til å be USA om å forlate landet. De amerikanske styrkene avsluttet etterretningssamarbeidet og planla et møte 6. juni for å sette i gang en dialog om det strategiske forholdet mellom de to landene – men ikke for å organisere total tilbaketrekning. Etter det irakiske parlamentets bindende vedtak om å fjerne de amerikanske styrkene ut av Irak, etter Washingtons ødeleggende beslutninger om å krenke irakisk suverenitet i strid med avtalen med Bagdad som ble undertegnet i 2014, tilbyr disse styrkene ikke lenger støtte uten politiske innrømmelser fra den irakiske ledelsen.

Statsministeren ba Hashd al-Shaabi om å gripe inn mot IS på grunn av sin lange erfaring med geriljakrigføring. Hashd mangler imidlertid luftstøtte på grunn av den langsomme og ineffektive koordineringen mellom kommandoen på bakken og det irakiske flyvåpenet. Dette handikappet gjør at IS kan stå imot lenger på slagmarken og bidra ytterligere til menneskelige tap i Hashd sine mannskaper.

IS spiller på USA-Irak og USA-Iran-uenighetene i Mesopotamia. De utviser også en høy militær beredskap og evne til å slå tilbake og utmatte de irakiske sikkerhetsstyrkene. Hashd al-Shaabi viser imidlertid også vilje til å beseire gruppen og tvinge dem til retrett på flere fronter. Den irakiske kommandoen må finne ikke-amerikanske ressurser for å gjenvinne tempo, stole på egne ressurser til å bidra med overvåking og væpnet drone-støtte til sine bakkestropper og etterretningstjenester. Kanskje Russland og Iran kan fylle vakuumet som USA med vilje skaper. Ellers vil Bagdad faktisk klare å stanse IS, men med mye større menneskelige tap – med mindre de endrer sin klassiske tilnærming og stiller med en ny avskrekkelsesstrategi, gjennom å spre “øyne” på himmelen i de ”mykeste” områdene, hvor IS-terrorister beveger seg rolig, og særlig ved den irakisk-syriske grensen og i al-Anbar-ørkenen. For å få til dette trenger landet en ny og sterk regjering – absolutt ikke en midlertidig statsminister med begrenset autoritet, og en nybegynner statsminister som ikke er i stand til å danne et adekvat kabinett og mangler politisk støtte fra stortingsgruppenes gruppeledere.

Abdel Mahdi har beordret Hashd al-Shaabi – sikkerhetsstyrkene som er bombet gjentatte ganger av det amerikanske luftvåpenet og anklaget for å være lojale bare mot Iran – å distribuere sine styrker i provinsene der IS mest sannsynlig vil glede seg over større tilstedeværelse. Abdel Mahdi er klar på at Hashd sine kapasiteter og ideologi gjør dem mer passende å konfrontere IS enn noen annen brigade. Men Abdel Mahdi ønsker ikke å forbli ved makten og ser frem til å overlate kontoret til al-Kadhemi.

Eks-statsministrene Nuri al-Maliki og Ayad Allawi nektet imidlertid å gi støtte til al-Kadhemi og hans kabinett fordi noen foreslåtte navn ikke falt i smak. Al-Kadhemi blir beskyldt for å ha favorisert kurderne og sunnimuslimene ved å imøtekomme kandidatene sine, men å disfavorisere sjiane ved å innføre navn som er ansett som provoserende og uakseptable for mange grupper. Al-Kadhemi blir bedt om å ikke velge navn som er uegnet for sjia-gruppene, for gatas demonstranter og for både Iran og USA. Beslutningstakere i Bagdad antydet at den nye statsministerkandidaten ber alle partier (sunnimuslimer, sjiaer og kurderer) sette frem navn på minst 3 teknokrater eller 3 politikere for hvert sete i kabinettet som er tildelt dem (11 for sjiaene, 6 for sunnimuslimene) , 4 for kurderne og 2 for minoritetene). Hvis alle disse navnene er uegnet for al-Kadhemi, kan han be om en ny serie med navn. Men det han ikke kan gjøre – sa kilden – fordi det ikke ville oppnå parlamentarisk støtte – er å velge teknokrater fra sjia-kvoten som ikke ble godkjent av mange sjia-grupper, og andre navn på politikere som ble sendt videre av kurderne og sunniene.

Videre mangler Bagdad en sterk regjering, men den utenlandske gjelden og den lave oljeprisen øker det irakiske underskuddet. Irak trenger 80 milliarder dollar per år, men har en inntekt på under 30 milliarder. Midt i denne vanskelige situasjonen utgjør Coronavirus-pandemien en tilleggsbelastning for Bagdad, og spenninger mellom USA og Iran skader landet. Begge land kjemper sin egen krig på irakisk jord, og begge sider vil ha den andre ut av landet. Hashd al-Shaabi regnes som en fiende av USA og Israel, og de er avgjørende for Iran for å holde USA utenfor, og de er avgjørende for Irak, for å beskytte landet mot IS. Sjiaene er delt, så vel som sunniene og kurderne. Og nå, som et siste strå, øker IS sine angrep, og utnytter denne kaotiske situasjonen. Det vil kreve et mirakel for Irak å kunne stå på beina i nær framtid.

Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.

Copyright © https://ejmagnier.com 2020 

[wpedon id=”2575″ align=”right”]