Irak: i skjæringspunktet mellom Iran og USA

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Iran og USA har vært i krig siden 1979, da den “islamske republikken” tok makten. Denne krigen vil fortsette så lenge USA søker å beseire Iran, som igjen søker å tvinge USA ut av Midt-Østen. Noen ganger manifesterer krigen seg som direkte sammenstøt mellom de to landene, men vanligvis foregår det på territoriet til Irans allierte. Disse allierte blir stadig sterkere og kraftige nok til å bli regnet med. Denne veksten gjør at Iran vokser fram som en regional makt med innflytelse i flere land rundt i Midtøsten – fra Palestina, Libanon, Syria og Yemen til Irak, der direkte konfrontasjon mellom USA og Iran har vist begge lands evne til å påføre hverandre skade . Ved å godta valget av den nye statsministeren Mustafa al-Kadhimi, har de to landene oppnådd en uuttalt avtale om deeskalering, slik at den nye statsministeren kan oppnå en maktbalanse. Denne balansen vil være vanskelig å opprettholde i møte med nye innenlandske utfordringer Irak står overfor, ikke bare knyttet til Iran-USA-kampen, men også til den ødeleggende økonomiske lavkonjunkturen forårsaket av responsen på COVID-19 og den lave oljeprisen.

Irak gikk med på å redusere egen oljeproduksjon fra 4,65 millioner fat per dag (BPD -barrels per day) til 3,59 bpd i mai og juni og 3,8 millioner bpd resten av året i samsvar med en OPEC-avtale om å redusere råoljeproduksjonen og stoppe det frie fallet i oljeprisen. 2020-budsjettet forutsetter en oljepris mellom 56 til 58 dollar i et land der olje står for 67 prosent av økonomien og inntektene fra salg av råolje finansierer 90 prosent av det årlige budsjettet. Irak har tapt 11 milliarder dollar siden starten på året på grunn av den lave oljeprisen, de relativt lukkede grensene og fraværet av religiøse pilegrimsreiser på grunn av Coronavirus (til Karbala f.eks.).

Imidlertid tar ikke de irakiske gatedemonstrantene hensyn til disse enorme utfordringene og krever jobbmuligheter, slutten på maktfordelingen mellom de største politiske partiene og korrupsjonen som har dominert irakisk politikk siden 2003. Derfor, til tross for alvoret og de gode intensjonene til den nye statsministeren, mangelen på finansiering, ressurser og kontanter vil være ødeleggende for Iraks fremtid de neste årene, selv om al-Kadhimi klarer å holde balansen mellom Iran og USA.

Statsministeren har re-installert generalløytnant Abdel Wahab al-Saedi på toppen av anti-terrorenhetene, og fått ham tilbake til denne stillingen fra en skrivebordsjobb i Forsvarsdepartementet. Dette smarte første trinnet har forskjellige mål.

Kilder nær statsministeren sa: “Al-Kadhimi er klar over nødvendigheten av å unngå å utfordre USA eller Iran i dette følsomme øyeblikket. Derfor konsentrerer han seg om innenlandske utfordringer og innsatsen for å skille landet fra Iran-USA-kampen. Al-Saedi forstår mye bedre i dag at han ikke kan utfordre Iran eller al-Hashd al-Shaabi hvis han vil kjempe mot IS (den “islamske staten”) og jakte på terrorister som har samlet betydelig styrke nylig og utført truende angrep. Generelt al-Saedi nyter også støtte fra USA som kan hjelpe ham med å oppnå sine fastsatte mål. ”

USA opphørte all deling av etterretningsinnsamling med irakerne etter USAs attentat mot den iranske generalen Qassem Soleimani, den irakiske militslederen Abu Mahdi al-Muhandes og deres 9 ledsagere på flyplassen i Bagdad. Attentatet utløste det bindende vedtaket fra parlamentet om å be om øyeblikkelig avreise for amerikanske tropper fra Irak.

”Generals al-Saedis retur til anti-terror-styrkene var en populær sak. Al-Kadhimi imøtekom denne forespørselen for å tilfredsstille et av folkekravene og vise at statsministeren respekterer protestene. Hashd al-Shaabi, spredt rundt på mange steder i Irak, kjemper sammen med terrorismenehetene i perfekt harmoni. Derfor vil tilstedeværelsen av al-Saedi ikke påvirke ytelsen til sikkerhetsstyrkene og blir ikke betraktet som en utfordring for Iran, slik statsministeren forklarte generalen før han ga ham hans gamle stilling tilbake, ”sa kilden.

USA fremmet ikke Iran-kandidaten, Adnan al-Zurfi. Dessuten utnevnte ikke al-Kadhimi al-Zurfi til noen ministerposisjon til tross for hans forsøk på å gi al-Zurfi en plass i kabinettet. Sjia-politiske grupper vurderte al-Kadhimis nominasjon som upassende og provoserende for Iran, og tvang statsministeren til å endre sine kabinettvalg tre ganger. Utnevnelsen av en irakisk statsminister som er imot Iran vil ikke finne sted i Irak. Tidligere statsminister Haidar Abadi var imot Soleimani, men ikke mot Iran. Soleimani ønsket å fjerne Abadi etter ett år i vervet, og utløste en fiendtlig reaksjon fra den irakiske statsministeren. Da det nye valget skulle komme, forsonte imidlertid Soleimani seg med Abadi etter flere private møter, men klarte ikke å overbevise irakiske sjia-partier om å støtte Abadis kandidatur.

Mustafa al-Kadhmi klarte kun å nå maktens tinder da sjiaene brakte ned al-Zurfi og general Esmail Qaani, Soleimanis etterfølger, besøkte Bagdad og møtte sjia-politiske ledere for å myke opp motstanden. Også libanesisk Hizbollah spilte en viktig rolle i å overtale de som avviste al-Kadhimi, og overbeviste statsministeren om å velge sitt kabinett etter kriterier som er egnet for sjiaer, sunnimuslimer og kurdere. Denne støtten fra utenlandske grupper lettet al-Kadhimis vei til makten. Innvendingen fra Kataeb Hezbollah Irak er uten betydning, selv om media overdriver viktigheten av denne organisasjonen. Hizbollah meklet mellom al-Kadhimi og Kataeb Hezbollah, betraktet som en liten aktør i det større sjia-bildet i Irak.

Irak fikk også 120 dagers dispensasjon for å fortsette å importere strøm fra Iran. Faktisk hadde ikke USA noe annet valg enn å akseptere dette, og vil fortsette å gjøre hvis de ikke vil se Irak åpenlyst bryte USAs sanksjoner. De irakiske sørlige provinsene vil trenge iransk gass og strøm i minst de neste 3-4 årene. USA leter etter en moralsk seier når de er klar over at Irak ikke kan overleve uten strøm, og at de sørlige provinsene ikke vil følge noen amerikanske beslutninger om å blokkere forsyningen. Washington foretrekker å vise kontroll fremfor offentlig demonstrasjon av at de ikke lenger er dominerende.

Al-Kadhimis første møter var med de amerikanske og iranske ambassadørene i Irak. Han snakket med presidentene Trump og Rouhani der han bekreftet at “Iran er en kjær venn og Irak vil aldri glemme støtten Teheran har tilbudt landet”. Iran var den første som ga Irak våpen, opplæring og rådgivere, da USA ikke klarte å levere våpen Irak allerede hadde kjøpt. USA foretrakk å se på da IS okkuperte en tredjedel av Irak.

Iran forvandlet USAs godbit til en mulighet til å skaffe seg ytterligere regional makt. USA kan ikke lenger isolere et Iran som har regional innflytelse i mange land i Midt-Østen. Russland og Kina må vurdere iransk innflytelse når de arbeider med mange land i Midtøsten. Hashd al-Shaabi og andre grupper lojale mot Iran er en styrke som ikke kan oppløses eller ignoreres i Irak. I løpet av 41 år har Iran møysommelig bygget en kjede av trofaste og dedikerte allierte i regionen, mens USA har opprettholdt forretningsforbindelser basert på tvang fra redde Midtøsten-ledere. Disse amerikanske klientene kan ikke regnes med for å støtte amerikanske interesser i regionen.

Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.

Copyright © https://ejmagnier.com 2020