20 år etter den ubetingede israelsk tilbaketrekningen fra Libanon, hva er oppnådd? (3/3)

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Hver eneste større aggressive hendelse i Midtøsten har utløst etableringen av en motkraft for å stå imot aggresjonen. Det kommer derfor ikke som noen overraskelse at etter den israelske invasjonen av Libanon i 1982, kunngjorde Hizbollah sin etablering og ble en avskrekkende styrke sterkere enn mange hærer i Midt-Østen. Da Israel og USA bestemte seg for å svekke Hizbollah og bryte opp “Motstandsaksen”, ble det erklært krig mot Syria, med utenlandske krigere fra al-Qaida og andre Takfiri-grupper som det sekteriske verktøyet for å oppnå USAs mål. En ny syrisk motstand ble født, og Iran og Hizbollah etablerte en av de sterkeste basene i Levanten. Etter 2003, da USA bestemte seg for å omgi Iran ved å invadere Irak og truet Syria som neste i rekken av land som skulle bli invadert, dukket det opp en ny styrke for å bli med i “Motstandsaksen”, fryktet av både USA og Israel: den irakiske Hashd al-Shaabi, de «populære mobiliseringsstyrkene». 20 år etter den israelske ubetingede tilbaketrekningen fra Libanon, utvidet Hezbollah sin aktivitet til Irak og ble en gamechanger. Israel og USA er aktørene som skapte “motstandsaksen”.

Iran har lovet i sin konstitusjon (artikler 2 og 3) å støtte alle undertrykte folk. Det startet med Palestina hvis ledere ble informert av Iran om at “ingen sanksjoner ville få lov til å redusere Irans økonomiske støtte til palestinerne for å gjenopprette deres stjålne territorium.” Iran støttet libaneserne da Israel invaderte landet deres. De støttet Syria da Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia og flere vestlige nasjoner tillot jihadister å opprette sine islamske emirater i Levanten, noe som skapte en potensiell «failed state». Og de støttet irakerne da USA okkuperte Irak og lot IS overkjøre en tredjedel av landet.

Irakiske sjia-politikere støttet USA i målet om å fjerne Saddam Hussein. Den irakiske sunnimotstanden klaget til Hizbollah på mangelen på irakisk nasjonal enhet mot de amerikanske styrkene, særlig sjiaenes standpunkt til fordel for okkupanten. Hizbollahs stilling ble tydelig kunngjort av generalsekretær Sayyed Hassan Nasrallah før USAs invasjon. Til tross for grusomhetene til Saddam Hussein mot irakere generelt og sjiaene spesielt, for Hizbollah, var det å opponere mot USA viktigere enn å fjerne Saddam Hussein. Saddams styre var på vei mot slutten før USAs invasjon i 2003. Et tiår med sanksjoner mot Saddam Hussein hadde ødelagt hans makt og sjia-motstanden – støttet av Iran, var allerede i ferd med å få momentum da USA bestemte seg for å invadere på det falske påskuddet: fjerne ikke-eksisterende «Weapons of Mass Destruction».

Til tross for den irakiske sjia-støtten til amerikanerne, la ikke USA skjul på sine aggressive intensjoner mot “motstandsaksen” og heller ikke sitt mål om å frata Iran fullstendig noen allierte. Iran flyttet inn i Irak for først å støtte sunnimotstanden og trene de få sjiaene som var villige til å kjempe mot de amerikanske okkupasjonsstyrkene. Hizbollah ble en attraktiv gruppe for både sunnier og sjia.

Mange irakiske sjia-politikere klaget til Hezbollah om opplæringen de ga til Sayyed Moqtada al-Sadrs Jaish al-Mahdi i de første årene av den amerikanske okkupasjonen. Hizbollah opprettholdt nære forhold til irakiske politikere som ba om megling for å danne sine regjeringer og for å redusere avstand blant dem. Det ble holdt uendelige møter i Beirut mellom Hizbollah-tjenestemenn og sunnimuslimske politikere og sjia-politikere før dannelsen av enhver regjering.

Da IS okkuperte en tredjedel av landet, fant Irak i Hezbollah – som tvang Israel til å trekke seg tilbake og beseiret det i 2006 – en pålitelig og tilstrekkelig alliert å vende tilbake til under USAs invasjon av landet. Statsminister Nuri al-Maliki tok kontakt med Sayyed Hassan Nasrallah for å be om rådgivere og befal til opplæring, for å stoppe IS sine fremskritt. 24 timer senere sendte Hizbollah inn dusinvis av offiserer som begynte å trene de irakerne som var villige til å bære våpen, stoppe IS og forsvare landet sitt.

USA nektet å hjelpe og ignorerte over 6 muntlige og skriftlige anmodninger fra statsministeren i Irak som ba Washington om å levere alle våpen Irak hadde betalt for; de skulle ha blitt levert lenge før IS-angrepet. Etter vitnesbyrd fra USAs general Michael Flynn, så USA IS vokse og krysse fra Irak til Syria for å etablere et kalifat i begge land. Irak framtvang en amerikansk tilbaketrekning i 2011 og Syria nektet å underkaste seg Colin Powells trusler om å stoppe støtten til Hizbollah og de palestinske motstandsgruppene. USA ønsket å nå sine mål for enhver pris, og jihadistene tilbød den beste og billigste løsningen for å dele Midt-Østen og avlaste Israel fra fare. I den andre krigen mot Libanon i 2006 viste Israel sin maktesløshet når de ble konfrontert med Hizbollah.

Ved å trekke seg tilbake ga USA Hezbollah en sjanse til å flytte inn i Irak, i 2014 og Marjiya-en i Najaf ledet dannelsen av Hashd al-Shaabi, en folkemilits som er klar til å ta opp våpen for å forsvare landet. Iran var det eneste landet som hjalp både Bagdad og Erbil: sunnimuslimer, sjiaer, kristne og kurdere ble bevæpnet av Iran mot IS, under overvåking av USA. USA tillot opprettelsen av Hashd al-Shaabi og lot Iran og Hizbollah plante sterke røtter i Irak. USAs trening av den irakiske hæren viste seg å være mangelfull, for eksempel ved slaget om Mosul, hvor man trakk seg tilbake uten kamp. Den irakiske hæren manglet patriotisk overbevisning og kampånd. Hizbollah hadde begge deler, men brukte også erfaringen til å styrke sin egen krigføringsevne, og kjempet på åpne slagmarker i ørkenen, en annen felterfaring enn de hadde fra Libanon og Syria.

I 2020 vant “Motstandsaksen” alle krigene den utkjempet i Palestina, Libanon, Syria, Irak og Yemen; Hizbollah var til stede i alle stridsteatrene. USAs attentat mot Qassem Soleimani, leder for denne “motstandsaksen”, var moralsk smertefull, men nedgraderte ikke Irans ansvar eller økonomiske forpliktelser overfor sine allierte. I Yemen ba Sayyed Abdel Malek al-Houthi Saudi Arabia om å utveksle en saudisk pilot og 9 saudiske offiserer som han tok til fange under deres bombing av Yemen med Mohammad al-Khodary, tidligere Hamas-representant, og ytterligere 60 palestinere og jordanere som hadde blitt arrestert i Riyadh, noe som indikerte hvordan “Motstandsaksen” -forbindelsene er samlet over landegrensene.

“Å forhandle om gisselutveksling med israelerne eller amerikanerne er mye mer jevnbyrdig enn å forhandle med saudiarabere, hvis ansvarlige ikke tar noe hensyn til livet til sine egne tilfangetatte offiserer,” sa en leder for “motstandsaksen”.

Hamas-standpunktet har endret seg: fra å kjempe mot president Assad til å tro at den eneste måten å gjenopprette de palestinske okkuperte områdene er gjennom en robust enhet med “motstandsaksen”. Oppfordringen til “Jerusalem-dagen” – feiret den siste fredagen i måneden Ramadan, innviet av Imam Khomeini opprinnelig, forener alle medlemmene i “Motstandsaksen” mer enn noen gang. Teheran informerte palestinerne om at ”det amerikanske maksimale presset” ikke er relevant for det iranske engasjementet for Palestina, og at deres sak vil bli støttet så lenge palestinerne er klare til å kjempe for sitt territorium.

Israel og USA vil ikke gi opp, og de er på vakt mot Hizbollahs vekst og innflytelse. De prøver å motarbeide bevegelsens støttespillere i utlandet, og har satt Hizbollah på det amerikanske utenriksdepartementets terrorliste – et totalt ineffektivt trekk. USA mener den nåværende globale finanskrisen gir en mulighet til å få til det som var umulig ved en krig. De kan forventes å besvare ilden, men i mellomtiden vil “Motstandsaksen” fortsette å motstå og finne flere måter å redusere USAs innflytelse på i Midt-Østen.

Dette kommer i en tid da Kina og Russland er klare til å vise en mer vennlig og økonomisk aggressiv tilnærming til fordel for landene i Midtøsten. Hizbollahs regionale suksesser er et frampek på de globale utfordringene for USAs makt. Mange ledere av “motstandsaksen” kan drepes uten irreversibel innvirkning på målene og strategiene for leiren som motstår Israel og USAs hegemoni. Målene og prestasjonene til “Motstandsaksen” har blitt irreversible.

Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.

Copyright © https://ejmagnier.com 2020 

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.