Venezuela, en operativ scene for Russland og Iran til å utfordre USA

Caracas, av Elijah J. Magnier:

Oversatt av Abu Huda

Den venezuelanske presidenten Nicholas Maduro og hans team stoppet president Trumps drøm om å styrte det styrende demokratiske systemet i Venezuela ved et knockoutslag, den enestående seieren i nasjonalforsamlingen med over 67% til fordel for Maduros regjeringsparti. “Washingtons gutt”, Juan Guidó, tilhører heretter historiens glemte minner – som enhver person som driver lobbyvirksomhet for intervensjon av utenlandske styrker i eget land, og i dette tilfellet for at USA skal beholde og utvide sanksjonene mot Venezuela. Omvendt tilbyr Maduro Russland og Iran muligheten for begge land til å spille i USAs bakgård så lenge Venezuela drar nytte av denne internasjonale kampen, og fordi den passer med deres mål og ideologi. Den “myke” krigen i USA, gjennom harde sanksjoner, er på vikende front i Venezuela, og denne svikten ligner den som skjer i andre deler av verden, særlig Midtøsten.

I seks år kontrollerte den venezuelanske opposisjonen flertallet i  nasjonalforsamlingen, og tillot president Donald Trump fruktbar jord for å splitte det venezuelanske samfunnet og vende det mot president Maduro. Dette er grunnen til at USA, EU og 50 land anerkjente Guido som president i strid med internasjonal lov. USA så for seg bruk av militærmakt for å stagge Venezuela, men Russland sendte militære rådgivere og våpen for å advare USA om å holde seg borte. Moskva sendte sine SU-30-jetfly og S-300-missiler til Venezuela. Disse er imidlertid nesten irrelevante fordi det ikke er våpen som kan stoppe USA, men de er en del av en avskrekkingspolicy: Russland kan ramme amerikanske interesser på dusinvis av andre steder rundt om i verden hvis denne makten ikke blir respektert.

Iran sluttet seg til Russland og utfordret USA ved å sende flere oljetankskip og reservedeler til Venezuela for å prøve å fikse de seks raffineriene som ble lammet av de amerikanske sanksjonene som inkluderte et moratorium for olje- og gassreservedeler, mat, og til og med medisiner midt i CORONA-pandemien. Landet med verdens rikeste oljereserver hadde blitt lammet av de uventet harde amerikanske sanksjonene.

Denne amerikanske myke/harde krigen for å utsulte venezuelanerne er den samme politikken som ble vedtatt i Syria, Libanon, Palestina, Iran og Jemen, og faktisk overalt hvor USA ikke adlydes blindt.

Det mistenkes at Russland investerer i Venezuela uavhengig av økonomiske gevinster eller tap, men rett og slett fordi president Vladimir Putin bestemte seg for å gjenvinne Russlands plass på den internasjonale arenaen og oppheve det endeløst ensidige amerikanske ønsket om  verdenshegemoni. Russernes tilstedeværelse i Venezuela representerer en viktig innflytelse for Putin til å demonstrere foran enhver amerikansk administrasjon, siden Moskva regnes som en fiende av USA.

Og når og hvis Washington beveger seg på en hvilken som helst front (som de gjorde i Ukraina) eller i et hvilket som helst annet land som representerer spørsmål som Russlands nasjonale sikkerhet er følsomme for, kan Moskva gå videre på den venezuelanske fronten og øke sin støtte til regjeringen i Caracas.

Russland og Iran er begge til stede i Syria og har samarbeidet på bakken de siste fem årene (2015-2020). Begge land engasjerte seg mot den amerikanske planen om å styrte president Bashar al-Assad og vant denne kampen. I Irak var begge landene også til stede på bakken og ga etterretning og annen støtte til regjeringen i Bagdad for aktivt å forstyrre USAs plan om å dele landet i tre deler (sunni, sjia og kurdiske deler).

I Venezuela svarer Teheran ved å krysse verdenshavene. Den “Islamske republikken” i Iran følger de samme trinnene som Russland og slår Washington under beltestedet. USA bygde dusinvis av militærbaser rundt Iran og brakte de fleste av Gulf-landene til å normalisere forholdet til Israel, Irans fiende. Teheran har ikke bare reagert ved å bygge en sterk front for allierte i Midtøsten, men ved å støtte Venezuela og utfordre Washington på Latin-Amerika-scenen.

USA har selv alltid spilt på andre lands scener, men Venezuela tilbyr en unik mulighet for både Russland og Iran til å være tilstede i USAs egen bakgård.

Imidlertid kan forholdet mellom Iran og Venezuela synes å være opportunistisk snarere enn strategisk og kan ha blitt initiert på grunn av Trumps utenrikspolitikk og spesielt hans harde sanksjoner mot Iran, og presset landet til å finne andre kort for å spille mot denne svært fiendtlige amerikanske administrasjonen. Men Venezuela bør nå se etter robuste koblinger for å heve forholdet til Iran til et strategisk nivå.

Nå som president Maduro kontrollerer flertallet i nasjonalforsamlingen, viser han at han fortsatt er den sterke mannen i landet. Han ignorerte den amerikanske marionetten (Juan Guaido) fullstendig som ikke klarte å forene opposisjonen under en paraply og lyktes derfor ikke med å styrte presidenten til tross for all tilgjengelig USA-EU-støtte.

Maduro spilte sitt demokratiske valg godt, i harmoni med ambisjonene til venezuelanerne. Han kastet ikke Guidó i fengsel selv om han oppførte seg som en landsforræder (påkaller amerikanske styrker for å gripe inn i landet) men ventet på at han skulle falle i stemmesedlenes tale. Maduros første mål er å prøve å løse den dype økonomiske krisen og devalueringen av den lokale valutaen, til tross for USAs vedvarende sanksjoner. Den venezuelanske presidenten må nå nå ut til sine nære allierte for å få støtte, og for å bygge et land som er selvforsynt med de fleste varer og ikke bare er avhengig av olje.

Maduro fortsetter å sende positive meldinger til den valgte presidenten Joe Biden, og inviterer den nye administrasjonen til å vedta en ny politikk overfor Venezuela, selv om den generelle forståelsen er at Trump og Biden kan være de to sidene av samme mynt når det gjelder USAs latinamerika-politikk.

I mellomtiden fortsetter Maduro å nyte Irans støtte, som sender en stor flåte tankskip, og er trygg på at Trump ikke vil stoppe dem på veien. Iran har bestemt at den amerikanske administrasjonen vil måtte møte den umiddelbare inndragningen av ethvert tankskip som krysser Hormuz-stredet dersom den amerikanske marinen noen gang stopper noe iransk skip som seiler med kurs mot Venezuela.

Det stemmer at sosialistisk orienterte Venezuela ikke har noe særlig til felles med ideologien til Irans “Islamske republikk”. Imidlertid står begge land på felles grunnlag. Venezuela støtter den palestinske saken og opponerer mot USAs hegemoni. Iran anser den palestinske saken som sitt viktigste mål, som gjør det mulig å enes med Venezuela i prosjektet med å utfordre USAs dominans. Det er ikke behov for at sosialistisk politikk og islam blandes fordi de møtes under motstandsparaplyen, noe som fører til at USAs politikk overfor Iran utvannes. Teheran har funnet et sted i USAs bakgård og sendt en melding om at de ikke er et enkelt land i Midtøsten som venter på amerikansk beskyttelse, som de fleste av Gulfstatene, de har heller blitt en regional makt som må tas i betraktning når USA kaster ut utfordringene sine.

Subscribe to get access

Read more of this content when you subscribe today.

Advertisements
Advertisements
Advertisements

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.