Iran ett år etter: hva oppnådde man med attentatet på Qassem Soleimani?

Av Elijah J. Magnier

oversatt av Abu Huda

For et år siden myrdet USAs president Donald Trump lederen for det iranske revolusjonære vaktkorpset (IRGC), sjef for Quds-brigaden, brigadegeneral Qassem Soleimani, koordinatoren mellom Iran og alle landets allierte i Palestina, Libanon, Syria, Irak, Jemen og Afghanistan. Det tilsynelatende motivet var i samsvar med den amerikanske politikken siden Trump overtok makten. Han har søkt å ydmyke, svekke og skade Iran gjennom maksimale økonomiske sanksjoner. Iran regnes som en regional makt hvis ledere avviser det amerikanske hegemoniet. Amerikanerne og israelerne mente Soleimani var uerstattelig, og at “motstandsaksen” han ledet ville bli alvorlig skadet av attentatet mot ham. Mange gikk lenger og beskrev attentatet som et avgjørende slag mot Irans strategiske mål. Klarte USA virkelig etter ett år å ramme Iran, skade dem eller ødelegge for dem? Hvis dette var målet, lyktes det?

1. januar 2020 besøkte Sardar Soleimani Libanon hvor han tilbrakte flere timer med å møte generalsekretæren i Hizbollah, Sayyed Hassan Nasrallah. Libanon er en viktig del av “motstandsaksen”. Soleimani hadde besøkt landet og støttet Hizbollah siden 1998 da han ble utnevnt til sjef for Quds Brigaden. Hizbollah har blitt Irans sterkeste allierte , den best bevæpnede og trente gruppen i Midtøsten: faktisk en av de mektigste hærene i Midtøsten. Brigadegeneral Soleimani holdt en svært lav profil i flere tiår, men var ansvarlig for å gi all opplæring, økonomisk og logistisk støtte til Irans allierte. Hizbollah regnes som en av de mest vellykkede resultatene av iransk politikk siden 1982, da Imam Khomeini for første gang sendte iranere til den libanesiske Beqaa-dalen, under den israelske invasjonen av Libanon.

Soleimani reiste senere den dagen til Syria (et annet medlem av “motstandsaksen”), hvor han overnattet. Som ved hvert besøk i Levanten hvor hundrevis av iranske militærrådgivere opererer mot IS og al-Qaida, innkalte Soleimani alle de iranske feltkommandørene til et møte tidlig på morgenen. Møtet varte til uvanlig sent på ettermiddagen, der Soleimani distribuerte oppdrag, argumenterte for militær taktikk og lyttet til de bosatte iranske offiserene.

Noen timer senere tok Qassem Soleimani en flytur fra Damaskus flyplass med kurs for Bagdad, Irak, hvor han landet noen minutter før midnatt. Soleimani og fire iranske offiserer som fungerte som hans medhjelpere ble mottatt på flyplassen av den irakiske feltkommandøren til Hashd al-Shaa’bi Abu Mahdi al-Muhandes, som kjørte ham derfra. To amerikanske MQ-9 Reaper-droner avfyrte deretter 230 km / t laserstyrte Hellfire-missiler og forbrant likene til Soleimani, al-Muhandes og alle deres iranske og irakiske følgesvenner. Trump skrøt av at han drepte “to til prisen av en”. Han antok at Soleimani og Muhandes tilhørte historien, og siden ble stengt.

Langt ifra. Fra den ene dagen til den andre gjorde konsekvensene av USAs ulovlige attentat mye mer enn det Soleimani selv kunne ha oppnådd da han levde. Det målrettede drapet 3. januar injiserte ny ånd i den “islamske revolusjonen” av Imam Khomeini. Flere iranske generasjoner hadde aldri levd revolusjonen og undervurdert læren om “Wilayat al-Faqih” (vergemålsbasert politisk system), i motsetning til den gamle garde. Attentatet forente det iranske folket under nasjonalflagget: det var ikke akseptabelt for millioner av iranere å se deres general myrdet på en så feig måte av en drone og ikke engang på slagmarken.

Svaret ventet ikke lenge: det kom til stemmeseddelen da de konservative vant betydelig over pragmatikerne ved valg til parlamentet. Utvilsomt vil dette også gjenspeiles i det iranske presidentvalget 2021.

I løpet av de siste fem årene, siden Iran startet sitt tunge engasjement i krigen mot IS i Irak og Syria, prøvde Soleimani aldri å holde seg under radaren. Han var åpenlyst på reise og avslørte seg selv og trodde at ingen land ville våge å myrde en generalsambassadør sendt av sin regjering for å bekjempe den “Islamske staten” (IS) i Syria og Irak på anmodning fra begge regjeringer. Soleimanis status kan ikke sammenlignes med IS-leder Abu Bakr al-Baghdadi, den avdøde IS-emiren som ble drept av USA. Soleimani var en koordinator som jobbet med mange grupper og land som kjempet mot USAs dominans og okkupasjon. Han opptrådte også som en offisiell utsending mellom Teheran og Bagdad og en militærrådgiver for den irakiske regjeringen.

Trump drepte maestroen som pleide å nå og kontrollere tungt bevæpnede grupper i Libanon, Palestina, Syria, Irak, Jemen og Afghanistan. Da Iran og USA ble enige om å stoppe all fiendtlighet – dette hadde skjedd før over Irak og Afghanistan under mange omstendigheter – var Soleimani klar til å bruke sin innflytelse for å hindre eller slå ned på angrepene mot de amerikanske styrkene. I dag har USA ingen samtalepartner for å oppnå en lignende avtale. Den nye sjefen som erstattet Soleimani, general Ismail Qaani, trenger tid for å få tilsvarende innflytelse over de forskjellige gruppene spredt over den enorme Midtøsten-geografien.

General Qaani var Soleimanis nestkommanderende i over et tiår og er godt informert om alle IRGC-Quds brigadeaktiviteter. Det var Soleimani som rådet den iranske ledelsen til å velge Qaani som hans etterfølger. Soleimani hadde et team av høytstående offiserer på kontoret sitt som holdt kontakten på bakken med alle Irans allierte. Qaani arvet dette teamet fra 3. januar 2020.

Det er riktig å si at Soleimani var en beslutningstaker med makt til å overbevise Sayyed Ali Khamenei og den iranske politiske ledelsen når han søkte støtte til Irans allierte. Det er den iranske regjeringen som gir økonomisk støtte til Irans allierte. Men når budsjettet ikke er tilstrekkelig, blir rollen til Soleimani avgjørende for å sikre ytterligere økonomisk støtte og våpen, selv om Iran er under maksimalt økonomisk press.

Derfor er rollen som Qaani eller enhver fremtidig sjef for Quds-brigaden (en brigade som kun tar for seg utenlandske allierte) viktig fordi Iran må holde øye med sine allierte og deres behov for å beholde den “potente hånden til å slå med” og å forsvare sine egne mål som samsvarer med “Den islamske republikkens”.

Det er liten tvil om at USA hadde som mål å svekke Iran ytterligere. Drapet på Soleimani utløste imidlertid bindende vedtak i det irakiske parlamentet som beordret alle amerikanske styrker om å forlate landet. Dette målet var umulig for Soleimani å nå mens han levde. Igjen var det irakiske parlamentets beslutning, umulig da han levde, bare mulig etter attentatet hans.

I Libanon, Syria, Irak og Palestina bestemte Iran seg for å overføre teknologi og produksjon av presisjonsraketter til lokale partnere. De essensielle komponentene i disse presisjonsrakettene sendes til disse landene. Irans allierte har flere presisjonsraketter de kan lage og kan bruke til forsvar hvis det er noen større krig mot Iran (hvis noen gang alliansen mellom USA og Israel bestemmer seg for å delta i en krig når som helst i fremtiden, og hvis Irans allierte må delta ).

I Syria gjennomførte Israel hundrevis av luftangrep for å mane fram Irans tilbaketrekning og svekke den syriske regjeringen. Men med eller uten Soleimani opprettholdt Iran sin innflytelse og tilstedeværelse i Levanten og gjorde betydelige strategiske militære fremskritt på Saraqeb-Idlib-fronten etter attentatet på Soleimani. Iran overførte presisjonsvåpenteknologi til Syria der missilfabrikker er etablert, og sendte flere oljetankskip som utfordret USA-EU-blokaden og sanksjonene.

Det amerikanske attentatet tillot Iran for første gang å utfordre USA ansikt til ansikt. Ingen droner ble sendt fra Jemen for å treffe et amerikansk mål, og Hizbollah startet ikke et angrep på Israel for å hevne Soleimani. Det var Sayyed Khamenei som bestemte seg for å være til stede ved kommando- og kontrollrommet og gi ordren om å skyte et dusin missiler mot den største amerikanske basen i Ayn al-Assad, i Anbar-provinsen, Irak.

Før han myrdet Soleimani, besøkte president Trump den isolerte amerikanske basen i det vestlige Irak. Selv om USA brukte 7 milliarder dollar i Irak siden 2003, hadde Trump en vanskelig tid da han fløy til Mesopotamia for å besøke de amerikanske styrkene. Han hadde bekymringer om å fly ombord i et “mørklagt fly, med alle vinduer lukket, uten lys overhodet, overalt kullsvart”. Den iranske general Ismail Qaani har derimot besøkt Irak over et dusin ganger de siste månedene, hvor han møtte statsminister Mustafa al-Kadhemi og irakiske politiske ledere og organisasjonsledere. Iran har forsynt sine allierte i Irak med presisjonsraketter og nok bevæpning til å utvise enhver okkupasjonsmakt

Attentatet på Soleimani traff hardt: dette skyldtes betydningen som Iran og “Motstandsaksen” tilla Soleimanis personlighet. Mange mennesker som jobbet tett med Soleimani sa at han var en karismatisk sjef, beskjeden, sjenerøs og alltid i frontlinjen. Men fraværet hans er langt fra et dødsslag mot Irans strategiske mål. Det er ingenting for Iran å justere. Tvert imot, hovedmålet (og dets allierte) har blitt fremmet. Iranske ledere og deres allierte har påtatt seg nytt ansvar og et klart mål: å utvise de amerikanske styrkene fra Vest-Asia.

Advertisements
Advertisements
Advertisements

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.