Al-Sadrs dilemma og frykten for sammenstøt mellom sjiaene, eller at Irak ikke klarer å komme seg på beina igjen

Skrevet av – Elijah J. Magnier, oversatt av Abu Huda

De seks rakettene som traff Bagdad flyplass og skadet et parkert sivilt fly ser ikke ut til å ha vært rettet mot de amerikanske styrkene som er stasjonert nær Victory-basen, langt fra der missilene landet. I stedet kan hendelsen godt være en del av den politiske prosessen og den skarpe sjia-sjia-konflikten. Dette truer med å utvikle seg til et politisk eller militært sammenstøt, en konflikt som kan være uttrykk for friksjonen mellom sjiapartiene. Finnes det en vei ut av ytterligere komplikasjoner og uro i Irak, eller er Mesopotamia på vei mot mer ustabilitet, eller verre?

Siden Sayed Muqtada al-Sadr kunngjorde sin seier som representant for den største parlamentariske blokken (73 rep. av 329) og hans rett til å velge neste statsminister og nestleder for parlamentet og presidenten, begynte konfliktlinjer å bli aktiverte innenfor sjiamuslimenes leir i Irak. Disse forskjellene forsterket seg etter at Muqtada al-Sadr gjentatte ganger erklærte at han ville bevege seg mot en nasjonal regjering og ikke en regjering der kvotene er fordelt på ulike politiske partier. Sayed Moqtada håpet å bryte den vanlige fordelingen som ble vedtatt av alle tidligere irakiske regjeringer ved valg av statsminister og regjeringsmedlemmer.

Sayed al-Sadrs mål kan imidlertid ikke alltid oppfylles. De kolliderer med det faktum at han må alliere seg med sunnimuslimene og kurderne og gi dem den kvoten de ønsker for å fremme den allerede valgte parlamentspresidenten, Muhammad al-Halbousi, og presidenten hvis valg skal skje den syvende februar. Ellers vil han ikke oppnå det parlamentariske flertallet som trengs (165 parlamentsmedlemmer) for å velge landets ledere.

De betydelige forskjellene mellom sjiapartiene begynte å vise seg da Sayed Moqtada ba alle sjiapartiene – som forente seg under “det koordinerende rammeverket” (CD) – om å bli enige om å slutte seg til ham for å danne den nye regjeringen eller å danne en parlamentarisk opposisjon. Al-Sadr foreslo også at en forening mellom hans sadristiske bevegelse og CD-en kunne være mulig, forutsatt at den tidligere statsministeren Nuri al-Maliki holdes utenfor denne enheten. Hvis dette ikke var mulig, sa Sayed Moqtada at gruppen hans kunne bli opposisjonsgruppen i parlamentet.