Etter det mislykkede forsøket på syrisk regimeendring er det neste målet Hizbollah. 

Av Elijah J. Magnier – @ejmalrai

Traslated by Abou Hedda

Etter mer enn sju års krig med mål om å fjerne det syriske regimet, har målet nå blitt Hizbollah. Men spørsmålet gjenstår: Hva kan fiender av denne organisasjonen gjøre for å nå sinemål etter at krigen mot dem i 2006 er over?

Hizbollahs generalsekretær Sayyed Hasan Nasrallah sa i sin siste tale at “Hizbollah er sterkere enn den israelske hæren”. Israel reagerte ved å vise en øvelse med Golani-brigaden og den 7. pansrede brigaden, i nærvær av stabssjefen Gadi Eisenkot, som simulerte krig mot Hizbollah. Denne øvelsen fant sted etter rutinemessige troppeøvelser i 36. Divisjon for å “forbedre koordinering og beredskap i tilfelle krig”.

I en melding som indikerer at den ikke skiller sivile fra stridende, har Israel bygget en ny treningsbase i Golanhøydene, Snir-anlegget, for å simulere libanesiske landsbyer. Disse kunstige Hizbollah-landsbyene er ment å være av den typen som israelske soldater kan treffe på i kampsituasjoner dersom en invasjon av Libanon er på gang.

På samme måte har Hizbollah bygget kunstige israelske landsbyer på den libanesisk-syriske grensene for å gi kamptrening, som en forberedelse på krig. Sayyed Nasrallah har lovet å flytte kampen utenfor de libanesiske grensene og har bedt sine menn om å forberede seg til å kjempe på “fiendens grunn” hvis krig pålegges Hizbollah.

Israels pågående og gjentatte trusler mot Libanon og Hizbollah er ikke noe nytt for Hizbollahs leder Sayyed Nasrallah, som ikke legger unødig vekt på disse kontinuerlige truslene. Faktisk holder han seg oppdatert om alle nyheter som gjelder Israel, Midtøsten og internasjonale forhold som er av interesse for ham. Et spesialteam bestående av titalls oversettere og medieeksperter samler daglig alle nyhetene fra åpne kilder og holder Hizbollah-lederen informert, i likhet med hans etterretningstjenester, representert i forskjellige land, og hans private kontakter med allierte han regelmessig møter.

Han er kjent med Major General Yitzhak Briks uttalelser (den israelske hærkommisjonæren for soldaternes rettigheter) som snakker om en alvorlig krise i en hær som har blitt en “middelmådig organisasjon som lider av overbelastning og utmattelse”.

Brik sa at ledende representanter selger et bilde (av hæren) som ikke samsvarer med virkeligheten. “Vi har blitt en gruppe feiginger. Det er en alvorlig motivasjonskrise blant unge offiserer “.

Den tidligere lederen for den israelske spesialstyrken Nativ, Yaakov Kedmi, sa at “motivasjonen for å tjenestegjøre i militæret har blitt redusert. Det israelske samfunnet er ikke lenger villig til å gi privilegier til hæren. ”

Sayyed Nasrallah mente ikke at hans organisasjon har et flyvåpen (det har ingen, selvfølgelig) som er sterkere enn Israels. Hizbollah mottar heller ikke økonomisk støtte fra Iran som tilsvarer det som USA gir til Israel, blant annet “amerikanske styrker klare til å dø for Israel”. Sayyed Nasrallah stoler på en gruppe erfarne unge menn, med sterk ideologi og som er godt trente, som ikke er på jakt etter døden, men heller ikke er redd for den. Hizbollahs mål er å stå imot Israel og dets allierte som tar sikte på å utrydde gruppen: det er et spørsmål om overlevelse.

Hizbollah har bevist sin kampevne mot ISIS (Daesh) organisasjonen i Libanon og Syria, samt mot al-Qaida og andre jihadistiske Takfiri-grupper. Den libanesiske gruppen tapte bare ett slag i løpet av de siste seks årene med krig, et slag på el-Eiss-høyden i april 2016. Dette tapet skyldtes mangel på koordinering mellom allierte styrker. Den dagen var den militære planen for allierte styrker å okkupere el-Eiss-høyden som omgir byen El-Eiss; selve byen skulle frigjøres av Hizbollah. De allierte trakk seg fra erobring av bakken uten å informere styrkene i byen. Denne mangelen på kommunikasjon forårsaket dødsfallet til 28 Hizbollah-medlemmer, hvis lik fortsatt er ikke er funnet og ligger begravet på slagmarken.

Men dette militære tilbakeslaget påvirket ikke Hizbollahgruppens stridsevne, som klarte å utføre både gerlijakrigføring mot forskjellige grupper og konvensjonelle slag sammen med klassiske hærer (den syriske og russiske). Sammen med sine allierte og den syriske hæren klarte Hizbollah å frigjøre landområder som er minst 14 ganger større enn Libanon (Syria har en størrelse på rundt 180 000 kvm, mens Libanon er på 10 453 kvm).

Hizbollah har bevist sin troskap til Syria, hvis president Bashar al-Assad avviste et nylig tilbud fra Saudi-Arabia om å gjenoppbygge alt de syv årene av krig har ødelagt og forbli president – med amerikansk støtte – under forutsetning av at han gir opp støtten til Palestina og Hizbollah. Assad avviste det “sjenerøse”, men råtne tilbudet – som han har beskrevet det privat.

Krigsårene lærte Assad å skille mellom allierte og land som Saudi-Arabia som investerte mye for å fjerne ham fra makten på bekostning av å ødelegge landet: “En ideologisk alliert (Hizbollah) er bedre enn de rikeste av alle landene, fordi denne virkelige allierte aldri ville forlate ham, og ikke har noen ambisjoner i Syria, men ønsker å skape stabilitet i Levanten og for å hindre Takfiri-jihadister – støttet av arabiske og vestlige land – fra å skape en mislykket stat “, gjentar Assad ofte til besøkende gjester.

Faktisk har Hizbollah gitt ordre om å evakuere sine militære enheter fra alle syriske byer og landsbyer, uten unntak: ingen Hizbollah militære styrker skal forbli i byområder. De (militære) vil bare være tilstede på grensen mellom de to landene.

Hizbollah er nå opptatte av å fokusere sin militære oppmerksomhet på grensen til Israel, og forberede en krig som kan skje i morgen, eller aldri.

En forfatter tilknyttet en vestlig tenktank ba nylig Vesten om å “våkne” og hevdet at Hizbollah nå driver med narkotikahandel i Europa for å sikre ressurser, fordi vestlig press på Teheran truer finansieringskildene. Mange andre forfattere krever eliminering av Hizbollah som en trussel mot Libanon. Disse artiklene gjenspeiler vestlig uvitenhet om Hizbollahs tenkning, arbeid, styrke, finansiering og mål.

Hizbollah er sterkere enn den libanesiske hæren og alle libanesiske sikkerhetsstyrker samlet. Likevel vil gruppen aldri overveie å fange, dominere eller på annen måte kontrollere Libanon, av mange grunner som ikke har sammenheng med gruppens overlegne kampevne.

Partiet er klar over at Libanon er et multietnisk land (med 18 sekter og religioner) og at en “islamsk republikk” ikke er mulig fordi forholdene for tiden er ugunstige. Hizbollah vil ikke og kan faktisk ikke oppfylle kravene som stilles for å drive en stat og skape trivsel for hele befolkningen fordi den ikke har statens ressurser. Gruppen er ikke i stand til å lede et land med sine små ressurser, et land som mottar og er avhengig av utenlandsk (arabisk og vestlig) hjelp og rikdom, et land som ikke kan tillate seg å bli isolert fra verden som det ville blitt hvis det ble styrt av Hizbollah.

Videre har Hizbollah blitt enige om en innenriksminister (Sunni), en politisk fiende og venn til gruppens største politiske fiende (Saudi-Arabia), fordi de  ikke vil være ansvarlig for landets indre sikkerhet. Organisasjonen vil heller ikke bli anklaget for sekterisme, korrupsjon eller bestikkelse, eller for å arrestere sunnier som er jihadister på et sekterisk grunnlag.

Hizbollah mener de kan fortsette å eksistere på ubestemt tid bare hvis lokalbefolkningen, og spesielt sjia-muslimene i Libanon, omfavner gruppen og tilbyr et trygt miljø for deres eksistens. Dette er det demografiske grunnlaget: Hizbollahs medlemmer/soldater, familier og tilhengere utgjør rundt 25% av den libanesiske befolkningen. (Sjia er estimert til å utgjøre over 30% når det gjelder religion i Libanon)

Siden 1945 har den libanesiske staten forsømt sjiabefolkningen, som i flere tiår levde i verre forhold enn innbyggere i palestinske flyktningleirer spredt over hele Libanon. Når muligheten oppsto for å ta opp våpen og bygge opp en identitet, nølte ikke sjia-samfunnet med å ta den.

Israel styrket sin raison d’être med sin invasjon i 1982 av Libanon. Hizbollah oppsto i utgangspunktet for å bekjempe Israel, og deretter frigjøre libanesisk territorium i en andre fase. Gruppen fortsatte da med å støtte “motstandsaksen” i Irak, Syria og Jemen. I dag har Libanons sjiaer ikke lenger behov for Taqiya (skjule seg eller skjule sin tro, overbevisning, ideer, følelser, meninger og / eller strategier i en tid med overhengende fare) og kommer ikke til å gi opp våpnene når de møter en eksistensiell fare, innenlands eller internasjonalt. Uansett hvor alvorlig Israel og USA kan true sjiaområdene i Libanon, vil ikke gruppen overgi den makt, verdighet og status de har oppnådd i Libanon.

Hizbollah er arbeidsgiver for titusenvis av shiitter – i militære og sosiale aktiviteter – som positivt bidrar til den rystede libanesiske økonomien. Disse tusentalls arbeiderne i “Hezbollahs” organisasjon, kom ikke til Libanon fra en annen planet, et annet land eller en annen verdensdel. De er folket i Libanon, folkene i sørlige forsteder, Beirut, Jubail, Saida, Tire, Bekaa, Baalbek, Hermel og alle deler av Libanon. Dermed har de som krever at Hizbollah avskaffes, i virkeligheten bedt om ødeleggelse av en bofast og betydelig del av sivilbefolkningen i Libanon.

USA har investert hundrevis av millioner dollar for å motvirke Hizbollah i Libanon og forvrenge bildet av gruppen, til ingen nytte. Al-Qaida-lederen Ayman al-Zawahiri spurte i et brev til Abu Musab al-Zarqawi (fanget av amerikanske styrker i Irak 9. juli 2005), da han rettet skytset mot sjiamuslimer i stedet for okkupanten i USAs første år okkupasjonen av Irak: ‘har noen islamske stat i historien klart å eliminere sjiaene?’

If you read this reporting and you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small will help ensure its continuity. Thank you.