Putin og Erdogan har inngått en god avtale om Idlib

Dnj94ouXcAES72l.jpg
Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Mye skepsis knyttes til Idlibs skjebne etter avtalen som ble inngått mellom de to presidentene Vladimir Putin og Recep Tayyip Erdogan, som førte til at den etterlengtede militære operasjonen mot jihadistene og deres allierte ble avlyst. Bare noen få detaljer om avtalen har riktignok blitt avslørt, men nok til å kaste tvil om både dens gyldighet og bærekraft. Ikke desto mindre gjennomsyrer optimismen den russiske, iranske og tyrkiske siden – mens jihadistene i Idlib og omegn ikke lenger ser en konfrontasjon som uunngåelig. Hovedforskjellen nå, etter Putin-Erdogan-avtalen, er at Tyrkia ikke lenger vil være til stede for å forsvare jihadistene, og at Erdogan heller ikke ønsker å røre i den europeiske gryta og true med en “utvandring av millioner av flyktninger” (inn i Europa) som et maktmiddel for å unngå krig i Idlib.

Det som ikke fremgår av allment tilgjengelig informasjon er at både Erdogan og Putin hjalp hverandre til å klatre ned fra ‘Idlibtreet’ som de klatret opp de siste månedene og har nå funnet et passende og tilstrekkelig kompromiss.

Før Idlib-avtalen lovet Putin å rydde byen og områdene rundt for jihadister og støttet den syriske president Bashar al-Assads retorikk: “Hver tomme av Syria vil bli frigjort”. Den syriske hæren samlet størsteparten av sine styrker innenfor de 4000 kvadratkilometer som representerer det nordlige området okkupert av Tyrkia, tyrkiske  proxy-militser og andre jihadister. Det utløste en sterk reaksjon fra USA, hvis styrker okkuperer deler av Nord-Øst (Al-Hasaka) og Øst (Al-Tanf) i Syria.

Utsikten til frigjøring av Idlib (hvis en avtale ikke hadde blitt inngått) – etterfulgt av eliminering av ISISs okkupasjon av et hvilket som helst territorium i Levanten – ville ha ugyldiggjort noen påskudd for de amerikanske styrker til å bli værende i Syria og fortsette sin okkupasjon. Dette ville ha tvunget Washington til å avvikle sine tre hovedbaser (utav et dusin tilsammen) og flyplasser som de har etablert i Syria, på et tidspunkt hvor deres militære tilstedeværelse ble etterspurt i Irak. Disse faktorene presset USA til å samle europeiske allierte og i fellesskap utarbeide en plan om å fysisk svekke den syriske hæren med påskudd av Assads tilsynelatende “kjemiske angrep” og samtidig stoppe flyten av flyktninger til Europa. Som svar på de største russiske militærøvelsene utenfor den syriske kysten hittil, samlet USA sine styrker i Middelhavet.

Russland og Iran forsto at USA var fast bestemt på å finne – eller utløse -et påskudd  for å ødelegge den syriske hæren. Det ville vært ydmykende for Putin hvis Russland ikke hadde stilt opp og forsvart sin syriske allierte. Moskva ville ha stått igjen som et svært svakt land, hvis supermaktstatus ville blitt knyttet til og begrenset til antall atombomber i arsenalet og landets innflytelse i FN, men ville blitt oppfattet som impotent når det gjaldt å beskytte sine allierte. I tilfelle av russisk gjengjeldelse for et amerikansk angrep på Syria, ville det mulige utfallet vært ufattelig.

For Erdogan ville krigen mot Idlib ha betydd tap av hans stilling som en av lederne i den islamske verden. Han ville ha fulgt Saudi-Arabia sin vei til skam – som en tidligere leder av den islamske verden har Saudi-Arabia mistet status på grunn av at landet  tilpasset seg den amerikansk-israelske politikken i Midtøsten og særlig når det gjelder Palestina-spørsmålet. I tilfelle en syrisk / russisk frigjøring av Idlib ville Erdogans tyrkiske proxy-militser blitt forsvarsløse og hans status i Tyrkia ville ha blitt undergravet.

Men Russland og Tyrkia er ført sammen av grunnleggende strategiske interesser, enda mer enn Russland og Iran. Videre gjør Putin et gjennombrudd overfor NATO ved å inngå en kommersiell, militær og strategisk allianse med en viktig NATO-medlemsstat, Tyrkia.

Alle partene som signerte avtalen, inkludert Iran (som spilte en viktig rolle for avtalens suksess), har mye å tape og lite å vinne i tilfelle en krig i Idlib. Bare jihadistene har alt å vinne på en slik kamp. Putin-Erdogan-avtalen innebærer en demilitarisert sone på 15-20 km i områder utelukkende under jihadistisk kontroll. Det betyr at ingen væpnede jihadister fra Jabhat al-Nusra (aka Hay’at Tahrir al-Sham) vil være til stede med sine våpen i østlige Idlib, Hamas landsbygd og Sahl al-Ghab. Dette betyr at alle festninger må fjernes, alle tunge våpen demonteres, og ingen angrep vil tillates mot syriske hærstillinger.

DnizaptXoAEU-TM-1
https://www.thenational.ae/world/mena/full-text-of-turkey-russia-memorandum-on-idlib-revealed-1.771953

10 oktober eller 15. november eller 15. januar vil aldri være langt nok unna for Tyrkia å fullføre denne avtalen. Dette betyr at Tyrkia må begynne å gjennomføre bare det som er mulig, å skaffe seg militær kontroll over Idlib by samt landsbygda i Idlib. Det innebærer bare to muligheter: enten at jihadistene revurderer sin stilling og bestemmer seg for å angripe Tyrkia, eller at de fusjonerer med de tyrkiske proxygruppene og tillater alle utenlandske krigere å forlate området.

Det første alternativet innebærer selvmord, fordi de syriske, tyrkiske og russiske hærene, og alle de titusenvis av “opprørere” som har blitt tyrkiske militser, vil være imot dem. Jihadister kan velge å stole på Allah og starte en krig innenfor disse 4000 kvadratkilometerne, og uten reelle fremtidsutsikter vil de slåss til døde. Dette er svært lite sannsynlig, selv om man ikke kan utelukke muligheten for at små grupper avviser avtalen og begynner å slåss seg imellom i Idlib og omegn.

I mellomtiden har syriske styrker og deres allierte styrket sine stillinger i Aleppo by, med et stort antall spesialstyrker utplassert der. Dette er et svar på funn fra etterretningstjenestene,  som har avslørt jihadistenes planer om å angripe det såkalte “leilighetsprosjektet 3000”, dersom avtalen ryker.

Russland er ikke ute etter en ny krig i Syria, men ønsker å avslutte den 7 år lange krigen. Derfor ville det være utenkelig for russerne å starte et angrep mot Idlib, mens mange militære styrker fra EU og USA er tilstede i nærområdet i full alarmberedskap, ganske klare for å bombe den syriske hæren. Idlib-avtalen gir Putin og Erdogan en vei ut av deres fastlåste stillinger og vil samtidig forpurre de amerikanske planene om å forlenge krigen i Syria. Så lenge Tyrkia ikke bare viser gode hensikter, men også demonstrerer konkret gjennomføringsevne for noen av de avtalte vilkårene i Idlib-avtalen, vil det alltid være rom for å utvide avtalen. En ting er sikkert, Tyrkia vil definitivt sette mye inn for å kontrollere Idlib by og dens omgivelser. Dette er prisen President Assad er klar til å betale akkurat nå – til USA endelig begraver krigsøksa.

If you read this reporting and you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small, will help ensure its continuity. Thank you.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.