USA og Iran i Irak: Demonstranter behersker gatene og krever regjeringsreformer, ellers….

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Translated by: Abu Hedda

Når en irakisk regjering er i ferd med å bli dannet og valg av en parlamentspeaker, en president og en statsminister er i gang, blir amerikanske og iranske utsendinger veldig aktive med mål om å påvirke valget og dannelsen av politiske koalisjoner og bringe vennlige kandidater til makten. Dette har blitt tydelig det siste tiåret.

Iran demoniseres av den amerikanske administrasjonen og mainstream media for å ha lykkes med å bringe til makten Iranvennlige ledere i Irak. Iran har også robust ideologisk støtte blant sikkerhetsstyrkene, men alle massemediene i Irak er Irankritiske.

Kampen mellom USA og Iran har blitt intensivert siden 25. oktober da demonstranter tok til gatene i forskjellige provinser, stilte legitime krav om endring av grunnloven, vesentlige politiske reformer og slutt på langvarig korrupsjon og forbedring av grunnleggende levekår. Stor-Ayatollah Sayyed Ali al-Sistani sa klart og tydelig at disse berettigede kravene ikke skulle bli brukt som påskudd for internasjonale (amerikanske) og regionale (Iran) makter til å gripe inn i Irak. Hva bringer fremtiden for Iran og USA i Irak?

Mandag 11. november uttrykte noen irakere i maktposisjon troen på at USA hadde bedt FN om å sjekke hvordan det muslimske Marjaiya-rådet i Najaf vurderte demonstrasjonene, og hvordan den ser for seg en mulig løsning på konflikten mellom demonstrantene og regjeringen. Jeanine Antoinette Hennis-Plasschaert, en nederlandsk diplomat som fungerte som spesialrepresentant for generalsekretæren for FNs bistandsoppdrag i Irak siden november 2018, besøkte Grand Ayatollah Sistani hjemme hos ham i Najaf. Noen dager senere, torsdag den 14. klokka 20.00, landet IRGC-Quds brigadekommandant Qassem Soleimani på flyplassen i Najaf og besøkte Sayyed Sistani for å diskutere forespørslene hans om en løsning på uroen i landet. Soleimani kom tilbake til Bagdad samme kveld med klare svar: reformer er uunngåelige innen en bestemt tidsplan, og USA og Iran bør slutte å gripe inn fordi demonstrantene for det meste er oppriktige og har berettigede krav.

Det som Marjaiya i Najaf ønsker er nøyaktig hva demonstrantene etterspør, punktvis oppsummert:
– Selv om det nåværende parlamentet ikke anses å gjenspeile befolkningens vilje og deres krav, bør det nåværende parlamentet, innen en begrenset og forhåndsvarslet tidsplan, arbeide med en ny valglov som tillater enhver iraker med tilstrekkelige stemmer til bli medlem av parlamentet eller være kvalifisert for vervet som statsminister. Dette embedet skal ikke tilhøre eksklusivt de veletablerte politiske partiene, definerte som “haier» (sharks). Det er ikke mulig å oppløse parlamentet før godkjennelsen av en ny lov og endring av grunnloven; å oppløse parlamentet umiddelbart ville være å risikere et tomrom i den lovgivende makten.
– Utnevne en ny uavhengig valgkommisjon, fri for korrupsjon eller troskap til ethvert politisk parti. Avgjørelsene fra den siste valgkommisjonen ble bestridt; minst et dusin fungerende parlamentsmedlemmer ble offisielt anklaget og funnet ikke kvalifisert til å være parlamentsmedlemmer, og likevel tjener de fortsatt i parlamentet den dag idag, og drar fordel av all prestisje og fordeler med disse stillingene.
– Implementere nødvendige grunnlovsendringer basert på artikkel 142 for å korrigere tvilsomme artikler og avgjøre artikkel 140 relatert til Kirkuk.
– Definere artikkel 76 og betydningen av den “største koalisjonen” med makt til å utnevne statsministeren.
– Først etter å ha blitt enige om en ny valglov og endring av grunnloven, bør parlamentet eller statsministeren implementere artikkel 64 og oppløse parlamentet, med samtykke fra republikkens president, og innkalle til nytt valg innen 60 dager fra datoen for oppløsningen.

Dette er den eneste planen som er akseptabel for både Marjaiya og demonstrantene, slik at et maktvakuum kan unngås og kravene fra demonstranter kan følges opp. Faktisk har Marjaiya i Najaf bedt om nytt blod i den politiske ledelsen siden mandatperiodene til eks-statsministerne Ibrahim al-Jaafari og Nuri al-Maliki utløp, til ingen nytte. Protestenes makt har gitt nødvendig støtte til at Marjaiya kan bli demonstrantenes stemme.

Korrupsjon, feilstyring, partiskhet, nepotisme og inkompetanse har vært karakteristisk for alle irakiske ledere som har tatt makten siden den amerikanske okkupasjonen av Irak i 2003. Uerfarne irakere som var i eksil returnerte til landet når Saddam Hussein ble fjernet. Adel Abdel Mahdi sa til meg da han var visepresident: “Vi burde vende tilbake som opposisjonspolitikere fordi vi ikke vet hvordan vi skal styre et land.”

Statsminister Adel Abdel Mahdi er en av de sjeldne figurene som ble akseptert av Marjaiya i Najaf. Han har god vilje til å styre landet og prøver å iverksette reelle reformer. Men han blir møtt med en politisk leder som Sayyed Moqtada al-Sadr som har 53 parlamentsmedlemmer og det største antallet ministre og daglig leder i administrasjonen. Moqtada jobber mot Abdel Mahdi og opptrer som opposisjonsleder. Al-Sadrs oppførsel er ikke ny for irakere – Moqtada er den som introduserte det anti-Iranske narrativet i gatene. Han har sponset jevnlige demonstrasjoner i Bagdad uten mål, og vender nå pistolene sine mot USA. Et nytt parlamentsvalg vil være skadelig for al-Sadr som forventes å få under halvparten av setene han har i parlamentet og kabinettet.

Det er et stort gap mellom de politiske lederne og befolkningen. Interne avtaler mellom de største politiske partiene står bak utnevnelsene av parlamentspeaker, presidenten og statsministeren. Folk føler at de ikke har noen rolle i å velge lederne sine. Demonstrantene ber om legitime reformer og krever en nøkkelrolle for å bestemme Irak’s fremtid. Politikere må regne med å bli stilt til ansvar overfor folket. De kan ikke fortsette å handle straffefritt og stjele hva hendene deres kan gripe tak i.

Regjeringen klarte ikke å håndtere demonstrasjonene på en adekvat måte og satte igang med et åpenbart maktmisbruk. De første syv dagene var katastrofale: 107 drepte og 6000 såret. Et uakseptabelt antall ofre på begge sider, sivile og sikkerhetsstyrker. Demonstrantenes hovedvåpen i disse dager er ‘Daabel’ (steiner) som representerer liten fare for sikkerhetsstyrkene.

Al-Hashd al-Shaabi, de “Populære mobiliseringsstyrkene” som representerer favorittmålet til USA og mainstream media som “iranske proxier”, holdt seg utenfor gatene og holdt sine menn i brakkene. Dette trekket nøytraliserte alle beskyldninger om direkte Iran-involvering i å undertrykke demonstranter i Irak.

Noen demonstranter synger “Iran ut, Bagdad forblir fri” mens andre brenner de amerikanske og israelske flaggene. Ingen av disse partene representerer de reelle kravene til reformer som befolkningen etterspør. De anti-iranske handlingene i Irak er uansett sporadiske handlinger fremhevet av mainstream media for propagandaformål.

Analytikere mener naivt at Irak svikter som en stat når Irak stiger fram som mye sterkere fra disse protestene. Politiske blokkledere holder fast i Irak og vil at landet skal være sunt, under deres kontroll, og vil ikke la det kollapse. Disse analytikerne – som er imot USAs tilbaketrekning fra Irak – tror at irakere stoler på at USA vil at Irak skal være suverene, stabile og demokratiske. Faktisk kontrollerer USA irakisk olje og aksepterer bare motstrebende Bagdads nødvendige og aktive forhold til Iran. Faktisk ønsker USA å kontrollere Irak og forhindre at tjenestemenn forholder seg til Iran, Russland eller Kina, som presidenten Barham Saleh sa. USA ønsker at irakere skal akseptere å være målet for det israelske luftvåpenet, og at Israel skal kunne ta livet av irakiske offiserer. USA vil at Irak skal slutte å kjøpe strøm fra Iran – som kan utløse en reell revolusjon hvis de sørlige byene i Irak blir fratatt strøm – og stenge grensene til Syria. Dette er hva suverenitet betyr, ifølge amerikanske tenketankanalytikere.

Bagdad anser USA som en nødvendig alliert og mener Iran er en evig nabo. Iran var den første som støttet kampen i Irak mot ISIS i 2014 mens USA var en tilskuer. USA har en militær tilstedeværelse i Irak, selger våpen til Irak og trener landets væpnede styrker. Bagdad foretrekker å beholde USA som en alliert og ikke som en fiende av frykt for konsekvensene. USA hadde ikke lenge siden som mål å dele opp Irak. Irakiske politikere frykter USAs ondskap og uforutsigbarhet.

Imidlertid kjemper USA og Iran i Mesopotamia ved å bruke alle mulige verktøy for å styre lojaliteten til den irakiske regjeringen. Den geo-strategiske betydningen av Irak og landets energiressurser og rikdom betyr at det alltid vil være en stridssone.

USAs utenriksminister Mike Pompeo sa at “Det irakiske (og libanesiske) folket vil ha sine land tilbake” og at de har “oppdaget at det iranske regimet eksporterer korrupsjon”. Pompeo beskylder den nåværende irakiske regjeringen for å ha blitt kapret av Iran, og Iran for å ha orkestrert irakisk korrupsjon. Han tar feil på alle nivåer. Faktisk jobber den amerikanske regjeringen hver dag side om side med den irakiske regjeringen. Pompeo prøver å vise at demonstrantene har fått nok av Iran og at den nåværende regjeringen burde gå. Han surfer på bølgen av protester uten å ha blitt invitert.

Faktisk er ikke demonstrantene generelt opptatt av USA og Iran. Deres krav er nasjonale og ikke regionale eller internasjonale. USA prøver å framstille det annerledes for å avgjøre kampen med Iran på irakisk jord. USA er avhengige av rapporter fra media og analytikere, sosiale medier og videoer som fremhever populær misnøye og fiendtlighet overfor Iran blant demonstranter. Dette får den amerikanske administrasjonen til å tro at enhver fremtidig regjering eller ledelse sannsynligvis vil være anti-Iran. Er dette tilfelle?

Trolig vil den nye regjeringen ikke være like nær Iran som eks-lederne Ibrahim al-Jaafari eller Nuri al-Maliki. Men det kan heller ikke være som Haidar Abadi, med hans ikke-erklærte fiendtlighet mot Iran. Den “islamske republikken” er fornøyd med sin prestasjon i Irak og har sterke forbindelser med innflytelsesrike grupper. USA er absolutt ikke alternativet til Iran for irakere; Mespotamia vil aldri mer bli radikalt antagonistisk for Iran, slik Saddams regjering var. Den eneste utveien er at både USA og Iran aksepterer at Irak bør forbli stabilt. Deres respektive venner vil passe på iranske og amerikanske interesser uten nødvendigvis å kollidere.

Hvis USA fortsetter å åpne for at Israel rammer mål i Irak eller USA arbeider mot enhet i landet, vil det finne ut at det blir hele landet som ber om avgang. Dette vil åpne døren for Russland og Kina i Irak. USA må anerkjenne at Irak aldri vil være en vassalstat.

Den irakiske statsministeren dro til Kina for å gjøre en avtale verdt milliarder av dollar, åpnet grensen ved al-Qaim med Syria, anklaget Israel for å være ansvarlig for å bombe Irak og myrde Hashd al-Shaabis offiserer, tillot strømmen av iransk gass til Basra, kjøpte iransk strøm til de sørlige provinsene, lukket øye mot salget av iransk olje, lot olje slippe inn i Syria til støtte for Damaskus, støttet Hizbollah i Libanon og beskyttet integriteten til Hashd al-Shaabi. 

Enhver av disse handlingene var tilstrekkelig for å utløse USAs sinne mot ham og dermed ønske at han skulle bli fjernet fra makten og innkalle til nyvalg. Nye irakiske ledere vil ikke ha noe annet alternativ enn å holde åpent strømmen av iransk gass, dra nytte av åpne grenser med Syria, gjennomføre allerede avtalte avtaler med Kina og Russland, men også arbeide for å holde USA som en potensiell alliert. Washington må leve med dette faktum og slutte å tro at demonstranter har makt til å endre det irakisk-iranske forholdet, eller at de vil få Irak til å arbeide mot landets egne interesser.

Sjiaene i Irak representerer flertallet og har 65% av den lovgivende og utøvende makten i landet. Dette faktum er positivt for Iran, men ikke nødvendigvis negativt for USA. Hvis Washington ønsker mer enn et gjensidig fordelaktig forhold til Irak, bør de forvente å tape ytterligere.

This article is translated free to many languages by volunteers so readers can enjoy the content. It shall not be masked by Paywall. I’d like to thank my followers and readers for the confidence and support. If you like it, please don’t feel embarrassed to contribute and help fund it for as little as 1 Euro. Your contribution, however small, will help ensure its continuity. Thank you.

Copyright ©  https://ejmagnier.com, 2019

Advertisements

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.