Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai
Translated by: Abu Hedda
Mustafa Al-Kazemi er valgt til statsminister etter vanskelige forhandlinger preget av intern sjiamuslimsk uenighet. Den irakiske presidenten, Barham Salih, hadde utnyttet denne uenigheten da han frimodig utfordret sjia-majoriteten i landet ved sitt valg av en anti-iransk og pro-amerikansk kandidat, Adnan Al-Zurfi. Nominasjonen av Al-Kazemi er et svar på dette trekket; Sjiamuslimske partier og konstellasjoner hadde allerede sirkulert navnet hans for flere måneder siden.
Da Adel Abdul-Mahdi, den fungerende statsministeren, trakk seg, begynte konsultasjonen blant ulike sjia-politiske ledere for å finne en kandidat som kunne støttes av de fleste konstellasjonene. Det er en oppgave som tidligere alltid hadde blitt gitt til den iranske revolusjonsgardens generalmajor Qassim Soleimani (forræderisk myrdet av president Donald Trump på Bagdad lufthavn) og Sheikh Muhammad Kawtharani, som representerer den libanesiske generalsekretæren for Hezbollah Sayyed Hassan Nasrallah. Nasrallah nyter stor respekt fra og har et nært personlig forhold til alle irakiske partier bestående av forskjellige religioner og ideologier (sjiamuslimer, sunnimuslimer, kurdere, stammefolk og andre) som han har regelmessig kontakt med. Irakiske ledere klarte ikke å oppnå avtalen uten bidrag utenfra.
Mange sjia-grupper avviste kategorisk president Salehs kandidat (al-Zurfi) og bestemte seg for å motsette seg hans kandidatur. Al-Kazemis valg som ny statsminister skjedde imidlertid ikke før Teheran ba alle de sjiamuslimske blokkene om å bli enige, samt se bort fra al-Zurfi og velge en kandidat som alle kunne bli forenes om.
Slik oppnådde al-Kazemi statsministerposten:
Sayyed Ammar al-Hakim, støttet av Muqtada al-Sadr, var den første som promoterte Mustafa Al-Kazemi i fjor, etter at Abdel-Mahdi trakk seg. Andre sjiamuslimske blokker nektet imidlertid å akseptere noen terrorbekjemper, etterretningssjef eller annen offiser som hadde militær bakgrunn. Mange sjia-partier er bekymret for enhver kandidat med en lignende profil som Saddam Hussein. Erfaringene med tidligere statsminister Nuri al-Maliki i førersetet – han som nektet å dele makten med sjiamuslimer, sunnier og kurdere – lever fremdeles i disse ledernes minne.
På grunn av uenigheten i Sjia-blokken falt Qusay al-Suhail og ble etterfulgt av guvernøren i Basra, Asaad Al-Eidani, da president Barham Salih nektet å følge forfatningen og nominere kandidaten til den største blokken. Saleh spilte på den interne sjiamuslimske uenigheten, hovedsakelig mellom Al-Fatah-blokken ledet av Hadi al-Amiri og Saeroun-blokken ledet av Muqtada al-Sadr.
Fordi demonstranter avviste enhver kandidat som ble nominert av de dominerende politiske blokkene, prøvde Sayyid Muqtada å ri på bølgen ved å anse seg som representanten for demonstrantene, som faktisk tok avstand fra ham som de gjorde med andre øvrighetspersoner. Deretter ble president Saleh bedt av Sayyed Moqtada om å avvise ethvert navn han ikke var enig med. Moqtada hevdet at han, ikke Al-Amiri, hadde den største konstellasjonen under sin kontroll.
Senere mislyktes også Muhammad Allawi fordi han nektet å konsultere sunnimuslimene, de kurdiske partiene og noen sjiamuslimer når han valgte sine kabinettmedlemmer. Allawi trodde feilaktig at han kunne stole på støtten fra Sayyed Muqtada Al-Sadr, som hadde lovet å bringe alle til parlamentet på alle måter for å godkjenne Allawis kabinett. Moqtada klarte ikke å overbevise sjiaene, sunnimuslimene og kurderne, og klarte dermed ikke å bringe Allawi til makten.
Imidlertid gikk president Saleh videre med å stole på den irakiske grunnloven, heller enn den rådende konsensus mellom irakere (sjia, sunni og kurdere) og nominerte Adnan al-Zarfi, som er anti-Iran og pro-amerikansk. Mange politiske blokker og sjiaorganisasjoner kunngjorde sine avvisninger av al-Zarfi. Samtidig fikk Dawa-kandidaten (Adnan al-Zarfi) støtte fra sin hovedkonstellasjon, ledet av tidligere statsminister Haider al-Abadi. Al-Zurfi ble også hemmelig støttet av Nuri al-Maliki, som ønsket at statsministervervet igjen skulle tilfalle Dawa-partiet (siden 2005 og fram til 2018 hadde al-Da’wa posisjonen som statsminister). Al-Zurfi mottok også støtte fra Sayyed Muqtada al-Sadr, som hadde blitt lovet kontroll over ethvert ministerkabinett eller ethvert annet ledende verv etter hans ønske, i den irakiske staten.
Til tross for Irans offisielle uttalelse om at de ikke motsatte seg nominasjonen av Al-Zurfi, var virkeligheten en annen. Al-Zurfi ble stilltiende anklaget for å ha stått bak de påtente brannene i Irans konsulatbygg i Najaf og Karbala under de siste månedenes demonstrasjoner. Admiral Ali Shamkhani – som sammen med generalmajor Qassim Soleimani hadde ansvaret for forholdet mellom Iran og Irak – besøkte Irak, etterfulgt av et kort besøk av general Ismail Qa’ani. Begge mennene sendte en melding til irakerne: “Vi er ikke uenige i valget av Mustafa Al-Kazemi, hvis han er deres valg, og vi har gode relasjoner til ham.” Iran har aldri sagt disse ordene om al-Zurfi.
Den viktigste kurdiske lederen Masoud Barzani kunngjorde sin støtte til al-Kazemi, og deretter fulgte den sunnimusiske lederen, parlamentspeaker Muhammad al-Halbousi, etter. Barzani ønsket å sende en melding til de sjiamuslimske blokkene, så de ikke igjen skulle velge en kandidat til presidentskapet som ikke hadde en kurdisk velsignelse bak seg, slik som skjedde da president Saleh ble valgt.
President Saleh var Qassem Soleimanis valg og viser seg i dag å være en tabbe fra iranerne og sjia-blokkenes synspunkt. Fouad Hussein, finansministeren, var kurdernes valg, men Soleimani vurderte ham på det tidspunktet som kandidaten til det amerikanske sendebudet Brett McGurk. Dette er grunnen til at Soleimani ba sjiamuslimer, sunnier og hans allierte kurdere i Sulaimaniyah (PUK) om ikke å stemme på Hussein, men å fremme Barham Saleh. Saleh fortalte Soleimani i 2018 at han umiddelbart ville nominere kandidaten han ønsket. Slik ble Adil Abdul Mahdi valgt til statsminister.
Det har aldri vært noen amerikansk-iransk samforståelse i Irak. Istedet, når mulige kandidater er valgt, har det vært for å tiltrekke minimal motstand fra iranerne og amerikanerne. Al-Kazemi har gode forbindelser med Riyadh, Teheran og Washington, som tilfellet var for den fungerende statsministeren Abdul-Mahdi. Abdil Mahdi hadde fått støtte av Washington, og likevel, et år senere, var det han som la frem et utkast til forslag for det irakiske parlamentet som krevde tilbaketrekking av alle utenlandske styrker fra Irak.
Al-Kazemi, som lovet å støtte de “Populære mobiliseringsstyrkene” (Hashd al-Shaabi), gikk med på å fjerne alle amerikanske styrker fra Irak, slik som det er fastsatt i den bindende konstitusjonelle avgjørelsen fra det irakiske parlamentet, som ble vedtatt tidligere i år. Teheran overbeviste sin allierte, Kataeb Hezbollah al-Iraq, som offentlig hadde anklaget Al-Kazemi for ansvaret for attentatet mot General Soleimani og Abu Mahdi al-Muhandis, om å akseptere al-Kazemi som statsminister og vente på å se hans handlinger før de dømte ham. Prisen for attentatet mot Soleimani og Muhandes er den totale tilbaketrekningen av de amerikanske styrkene fra Irak, og ikke al-Kazemi.
Denne gangen – etter tre mislykkede forsøk på å nominere en statsminister – vil Al-Kazemi bli støttet for å danne sin regjering og vil ha den parlamentariske støtten som trengs. Imidlertid vil han møte alvorlige vansker og utfordringer.
USA omgrupperer styrkene sine og viser foreløpig ikke noen intensjon om fullstendig tilbaketrekning. Al-Kazemi vil ikke være i stand til å gjennomføre kun en delvis amerikansk tilbaketrekning og vil ikke kunne avvæpne irakiske militser slik han lovet å gjøre. Dessuten vil han møte et reellt økonomisk problem fordi Irak lider av den lave oljeprisen og høy ekstern gjeld. Inntekten til Irak i dag overstiger bare 30 milliarder dollar mens landet trenger 80 milliarder kroner for å betale lønn og beholde infrastrukturen som den er. Al-Kazemi vil ikke kunne svare på krav fra gatas parlament fordi han ikke har nok penger.
Iran er ikke bekymret for hvem som sitter på toppen av den irakiske regjeringen; dagens venn kan vise seg å bli en fiende senere. Teheran nyter godt av sine forbindelser med politiske ledere, militære befal og ledere av organisasjoner i Irak. Iran har opplevd en aggressiv statsminister tidligere, Haidar Abadi, og fant likevel sin vei i Irak, et land som er avhengig av balanse blant sine politiske ledere. USA har ikke nok gjennomslagskraft i Irak til å matche Iran.
Denne artikkelen er oversatt gratis til mange språk av frivillige slik at leserne kan glede seg over innholdet. Den blir ikke låst bak betalingsmur/Paywall. Jeg vil takke følgere og lesere for tilliten og støtten. Hvis du liker det du liker, trenger du ikke bli flau over å bidra til å finansiere den for så lite som 1 Euro. Ditt bidrag, uansett hvor lite det er, vil bidra til å sikre kontinuiteten. Takk skal du ha.
Copyright © https://ejmagnier.com 2020
You must be logged in to post a comment.