Dette er hva som skjer når sunnier og sjiamuslimer er enige i Libanon

Av Elijah J. Magnier: @ejmalrai

Traslated by: Abu Hedda

Den franske presidenten Emmanuel Macron vil ikke at hans initiativ for Libanon skal mislykkes. Hans opprinnelige vei var ikke vellykket fordi han ikke hadde den politiske skarpheten som var nødvendig for å konfrontere triksene til de libanesiske politikerne. Macron mente feilaktig at Frankrikes «tyngde» var tilstrekkelig til at alle kunne stå “på geledd” og utføre ordre fra den franske “professoren”. Den franske presidenten innså ikke at det er mange politiske “professorer” i Libanon som insisterer på å implementere sine egne agendaer og interesser til tross for den alvorlige finanskrisen. Macron rettet opp veien for sitt initiativ ved å oppmuntre og støtte Saad Hariri til å danne en “redningsregjering” som skal fungere i bare 6 måneder. I virkeligheten forventes Hariri å lede kabinettet fram til det kommende valget i 2022.
Hva er tilstanden for konsultasjoner nå, og hvordan har alliansene mellom politiske partier blitt omstokket?
For første gang dukket den tidligere statsministeren Saad Hariri opp og holdt spillet fra alle kanter slik han ønsket det. Han “brente” alle tidligere kandidater, inkludert statsminister Hassan Diab (og ble effektivt assistert av parlamentspeaker Nabih Berri fra den dagen Diab trådte inn i parlamentet). Hariri vedtok den samme politikken selv med kandidaten til den franske presidenten, ambassadør Mustafa Adib, og overveldet ham med umulige forhold som førte til at han sviktet. Den tidligere statsministeren forstyrret det franske initiativet selv ved å skylde på sjia-duoen (Hizbollah og Amal – gruppen ledet av høyttaler Berri) som insisterte på å nominere finansministeren. Faktisk vil duoen fortsatt ha denne kabinettposisjonen, men de var ikke den eneste politiske gruppen med spesifikke krav. Avgjørelsen fra ‘sjia-duoen’ reddet Hariri ved å sprenge Adibs plass og ved å la lederen for ‘Free Patriotic Movement’ (FPM) skjule sine krav ved å nominere kandidatene i det nye kabinettet.
I dag er imidlertid ikke det ‘politiske spillet’ lenger under bordet: Hariri – som fikk go-ahead fra Saudi-Arabia for å bli statsminister – kunngjorde at han ønsket denne stillingen for enhver pris. Den tidligere statsministeren er klar over at han bare kan danne et kabinett hvis han inngår en avtale med ‘sjia-duoen’ for å sikre flertallet av stemmene i parlamentet og ikke ‘majoritetsblokken’ (som inkluderer den sjiamuslimske duoen og den frie patriotiske bevegelsen og deres allierte). Representantenes hus er i dag vitne til en endring av allianser og en skarp intern splittelse. Grunnleggende og til og med ideologiske forskjeller mellom gamle allierte vises nå synlig på overflaten.
Hariri benyttet anledningen til å nærme seg ‘sjia-duoen’ og bli enig med finansministeren og deres andre statsråder – så lenge de er teknokrater og eksperter på sitt felt. Dette betyr at han oppfylte det første trinnet han trengte for å komme tilbake som statsminister, spesielt siden Berri sørget for at flere kristne representanter stemmer på statsministeren, for at Hariri skal opprettholde pakten og konsensus. Dette vil selvfølgelig ikke lenger holde hvis og når de fleste kristne er ute av det nye kabinettet, som vil skje til slutt.
Saad Hariri vet hvordan han kan bringe Druse-lederen Walid Jumblatt på sin side ved å sikre hans andel i det nye kabinettet. Dermed er Hariri i stand til å oppnå en politisk seier over sin politiske erkefiende Gebran Bassil ved å ignorere ham og avvise hans kabinettkrav.
Republikkens president, Michel Aoun, utsatte de parlamentariske konsultasjonene som foregikk og prøver fremdeles å nominere Hariri til statsminister. Aoun innkvarterte Bassil, svigersønnen, som ble isolert av sin politiske allierte – Hizbollah – som ikke var villig denne gangen til å støtte ham som de gjorde i den tidligere regjeringen. Forholdet mellom Basil og Hizbollah har utholdt alvorlige forskjeller det siste året, inkludert “slag under beltestedet”.
Utsettelsen av parlamentariske konsultasjoner om utnevnelsen av Hariri førte imidlertid til vrede for parlamentspeakeren Nabih Berri, som ikke har liten sympati for president Aoun og hans svigersønn. Det var ingen godkjente begrunnelser for å utsette konsultasjonene, bortsett fra forsøket på å beskytte Basil og la ham i en siste uke prøve å sikre seg en plass i neste regjering. Bassil insisterte på å beholde Energidepartementet, en forespørsel som Hariri ikke var klar til å godta. Bassil skjønner ikke at det for tiden ikke er noen blant de politiske og innflytelsesrike lederne som er forberedt på å la ham lykkes i dette departementet (selv om han hadde ansvaret for det i årevis).
Det er ingen konstitusjonelle grunner som tvinger Hariri til å oppfylle Bassils ønsker, spesielt siden Frankrike har grepet inn for å uttrykke sin misnøye ved forsinkelsen. Den franske presidenten foreslo med tyngde at ingen ytterligere forsinkelser tolereres, og at neste torsdag må statsministeren (Saad Hariri) være nominert. Denne kranglingen avslører det faktum at ‘sjia-duoen’ ikke var den eneste som insisterte på å utnevne sine representanter i kabinettet, andre partier ville også ha sin del.
Hariri svarte positivt overfor sjiaene, druserne og sunniene, og lot de viktigste kristne gruppene være utenfor – lederen for de “libanesiske styrkene” Samir Geagea og Gebran Bassil – så de fremstår som de som er villige til å hindre denne “reform og frelse” regjeringen.
Men betyr dette at avtalen mellom FPM (ledet av Bassil) og Hizbollah er avsluttet?
Alliansen som Hizbollahs generalsekretær Sayyed Hassan Nasrallah undertegnet med lederen for den frie patriotiske bevegelsen (FPM), general Michel Aoun (kjent som Mar Mikhael-avtalen) i 2006 endret hudfarge da den kristne lederen, som ble president for republikken, ga ledelsen i partiet til svigersønnen Gebran Bassil.
Hizbollah mente at “gjelden” til general Aoun (da Aoun sto ved Hizbollah under den andre israelske krigen mot Libanon i 2006) var oppfylt. Hizbollah frøs landet i over to og et halvt år og blokkerte nominasjonen til en president, til tross for eksistensen av den regionale og internasjonale innsatsen som avviste general Aouns kandidatur. Gjerne tolereres tvister og dette forekommer alltid i en allianse fordi det ikke er ett enkelt parti og det er merkbare forskjeller.