Det er ikke Libanon som konfronterer Saudi-Arabia; det er Iran og Maribs mulige fall i Jemen.

Av Elijah J. Magnier,

Oversatt av Abu Huda

Saudi-Arabia, Bahrain, Kuwait og De forente arabiske emirater utviste de libanesiske ambassadørene, ga dem 48 timer på å forlate landene og tilbakekalte deres respektive ambassadører fra Beirut. Påskuddet var et intervju utgitt av en anerkjent journalist, George Kordahi, en måned før han ble utnevnt til å være ny informasjonsminister i statsminister Najib Mikatis regjering. Under intervjuet sa Kordahi: «Saudi-krigen er ubrukelig, og houthiene forsvarer seg mot en ekstern aggresjon der den saudisk-ledede koalisjonen bomber hjem, landsbyer, begravelser og bryllup». Gulf Cooperation Council (GCC) sin sterke reaksjon kan se useriøs og mangelfull ut. Årsaken går imidlertid langt utover spørsmålet om en journalists mening: Saudi-Arabia mener de må utøve press på Irans allierte i Libanon fordi de forsøkte å overbevise Teheran om å stoppe Ansar Allah (Houthiene) sin fremmarsj mot den oljerike og strategiske byen Marib i Jemen; et forsøk som mislyktes. Dermed beveget saudierne seg mot den libanesiske regjeringen for å skylde på Hizbollahs allierte, Irans nærmest tilknyttede selskaper.

Iran og Saudi-Arabia holdt fire runder med samtaler i den irakiske hovedstaden Bagdad med en forespørsel formulert gjentatte ganger av de saudiske forhandlerne om å stoppe Ansar-Allah (Houthiene) fra å innta eller omringe byen Ma’rib. Men Irans forhandlingsposisjon er konstant: de forhandler ikke på vegne av noe land eller gruppe som er i stand til å forsvare sin egen sak. De iranske forhandlerne konsentrerte seg om å gjenåpne de respektive ambassadene som er stengt siden 2016, eller konsulatene til å begynne med før de flyttet for å begynne å gjenoppbygge den lange og utfordrende tilliten mellom de to landene. Iran foreslo imidlertid at Saudi-Arabia erklærer en generell våpenhvile og opphever blokaden av Sanaa flyplass og Hudeidahs havn for å støtte tilbakeføringen til normalisering.

Likevel prøvde Iran å mekle med houthiene. Ansar Allah reagerte positivt ved å bremse overtakelsen av Ma’rib, men bare for å unngå ytterligere blodsutgytelse og overbevise de lokale stammene om å unngå en unødvendig kamp. I løpet av den tiden fortsatte den saudiske ledede koalisjonen å bombe mål rundt Ma’rib og andre mål i Houthi-kontrollerte områder. Denne krigerske oppførselen presset de iranske forhandlerne i Bagdad til å holde syv timers samtaler med sine saudiske kolleger om Jemen og andre spørsmål av felles interesse uten å nå noe konkret resultat. Begge parter dro med en avtale om å danne utvalg for å følge opp sakene som ble diskutert etterhvert. Iran viste liten interesse for å trøste saudiene over Jemen og antydet: «Libanesiske Hizbollahs generalsekretær Sayed Hassan Nasrallah har mer innflytelse på houthiene enn Iran».

Saudi-Arabia svarte med å klassifisere den libanesisk-baserte Hizbollah-eide banken, al-Qard al-Hassan-foreningen, som en terrorenhet. Riyadh løftet sin støtte til mange mektige libanesiske sunni-grupper for deres unnlatelse av å stå opp og møte Hizbollah. Saudierne fjernet sin støtte til de fleste lokale sunni-politiske ledere, og rettet sin rikdom og støtte til en pro-amerikansk pro-israelsk høyreorientert kristen gruppe ledet av Samir Geagea. En slik allianse er desperat, har ingen strategisk betydning og skaper ikke en innflytelsesrik saudisk alliert i Libanon. Faktisk har Geageas lille gruppe ingen sjanse til å stå imot Hizbollahs makt i Libanon, som ikke bruker silkehansker når de konfronterer den kristne høyreorienterte lederen og hans milits.

Saudi-Arabia opplevde at de ble stående på egen hånd med slaget ved Ma’rib: Houthienes seier betydde slutten på de meningsløse syv årene med saudiarabisk ødeleggelse. I saudiske sinn så det ut til at å legge press på Hizbollah kunne være en overbevisende idé for å tvinge Iran tilbake for å forhandle om Ma’rib. Dette indikerer hvor lite saudierne kjenner til Iran og Hizbollah, som forvandlet sanksjoner og press mot Libanon til muligheter. Faktisk presset de amerikanske ikke-erklærte sanksjonene over Libanon Iran til å sende tankskip til Hizbollah, og distribuerte bensin til mange libanesere, uten å skille på dem, og fikk mer betydelig støtte enn forventet. Dette trigget USA til å reagere positivt og korrigere sin politikk ved å bryte sine egne «Caesar -Lov»-sanksjoner mot regjeringen i Damaskus,